Helt fra tidlig morgen var det uro i vinterhuset: snøfnuggene gjorde seg klare til en luftig dans. Hver av de hvite skjønnhetene kunne bare danse den én gang!
Å, dette er så spennende! Jeg gleder meg så til å snurre rundt i dansen!
Og hva skjer etterpå? – spurte den minste snøfnuggen. – Hva skjer?
Hva skjer, hva skjer… Du og dine rare spørsmål! Hva spiller det for rolle? Lær heller dansen! – svarte søstrene hennes irritert.
Den lille snøfnuggen sukket bare. Hun stilte alltid mange spørsmål. Men hva er vitsen med dem når det ikke finnes svar? Vel, om et par minutter skal hun snurre rundt i sin første dans og få vite alt!
Og så kom snøtimen! Snøfnuggen gikk ut sammen med søstrene sine og havnet midt i danseluftstrømmen.
Så flinke de var til å danse! Som hvite møll tiltrukket av flammen snurret snøfnuggene rundt og rundt. Mange landet på takene, noen i trærne, men vår lille bestemte seg for å fly helt ned til bakken.
Bakken var så svart, helt uten snø, og bare her og der stakk et grønt grasstrå opp. Hun ville så gjerne se nærmere på det. Snøfnuggen visste selvfølgelig ikke at våren, den vakre damen, allerede rådde i gatene, og at hun og søstrene bare var tilfeldige gjester.
Snart måtte hun lande. Hun fløy elegant forbi en sur forbipasserende og bestemte seg for å sette seg på taket av fuglematen. Hun fikk ikke være alene lenge. En rask spurv kom for å spise frokost og fikk øye på snøfnuggen.
Nå, hva gjør vi her? – spurte spurven irritert. – Dette er jo spisestedet mitt!
Vel, for det første, god dag! Og for det andre: dette er en fuglemat for alle fugler, og det finnes absolutt ingen regel om at snøfnuggene ikke kan hvile der! – Gjesten sa alt dette med et smil. Hun var riktignok den minste i familien, men hun hadde lest mye og kunne alt om fuglematere og fugler.
Ja vel, – kvitret spurven og skjulte irritasjonen og skuffelsen, og la likegyldig til, – hvil deg du, du sovner snart uansett!
Sovner jeg? – spurte snøfnuggen. – Og hva skjer da?
Ingenting! Du smelter, det er alt! For alltid! – Spurven blafret med vingene og fløy av sted.
Den lille snøfnuggen ble så lei seg at hun hadde gråtet om hun bare kunne.
Hva er det, lille venn? – hørtes en mild stemme. Den var som en øm melodi som trengte inn i hver eneste celle.
Det var jentevåren.
Jeg vil ikke smelte bort for alltid, – sa snøfnuggen sorgfullt.
Hva mener du, lille venn? Hvem har skremt deg sånn? Jeg tror jeg vet, – sa våren og ropte strengt på spurven: – Pip, kom hit! Du holder på med de gamle tricksene dine igjen!
Ved siden av våren dukket den samme spurven opp, han som hadde skremt snøfnuggen. Han så skyldig ut.
Kjære vår, du må unnskylde, men hun forsto det ikke, og jeg rakk ikke å forklare. Hun fikk panikk med det samme, den lille tulla, – kvitret spurven og henvendte seg til snøfnuggen for å be om unnskyldning. – Beklager, jeg trodde ikke at jeg skulle skremme deg!
Så hva kommer til å skje med meg?
Det får du snart vite selv. Hopp ned på bakken og hvil litt, – smilte våren.
Og forsvinner jeg ikke for alltid? – spurte snøfnuggen engstelig.
Nei, ikke vær redd, alt blir bra. Jeg er her og skal synge en vuggesang, slik at du kan sovne og samle krefter.
Vårens fortryllende sang var over alt. Den omsluttet alt som en tåke, og den lille snøfnuggen, sammen med hundrevis av søstrene sine, glemte all uro og sovnet søtt.
Et par dager senere åpnet en liten blå blåveis øynene sine. Rundt den våknet også andre små blomster. Solen kysset dem rett i toppen og varmet dem med omsorg: la de små få krefter!
Blåveisen smilte:
Nå smelter jeg visst ikke! Takk, vår!
