Tidlig om våren fløy Ørnen over himmelen og så fra høyden at det sto en prektig fugl i vannet på lange ben.
Han fløy ned til grunt vann, landet på stammen til et tykt tre som lente seg over vannet, og spurte:
Hvem er du? Hva slags fugl er du? Jeg har ikke møtt deg før.
Jeg er en Trane, svarte fuglen, jeg har kommet tilbake til hjemlandet fra de varme landene.
Du er så vakker, du ligner på meg, stor og slank. La oss bli venner. Vil du være min venn?
Hvorfor skulle jeg være venn med deg? spurte Tranen.
Hvorfor? undret Ørnen. Har du ingen venn her hjemme?
Jo! Vennene mine er traner.
Da er de ikke venner, men slektninger. Har du noen andre venner?
Nei.
Sett deg ved siden av meg på stammen, det er nok å stå i vannet. La oss snakke om hvorfor venner trengs…
Det kan jeg ikke. Vi traner setter oss aldri på grener i trær.
Hvorfor ikke? undret Ørnen.
Sånn har det alltid vært. De eldste sier at tærne våre ikke er laget for det.
Har du prøvd?
Nei, og hvorfor skulle jeg? Kan vi ikke, så kan vi ikke, og vi trenger det heller ikke. Vi går på vannet. Og du, Ørn, går du på vannet?
Jeg berører bare vannet når jeg flyr over det. La oss snakke om vennskap. Du spør hvorfor venner trengs. Vel, for å prate fra hjertet, fortelle historier som har hendt oss. Eller bare for å hjelpe hverandre.
Vel, hvis du vil, så la oss være venner, sa Tranen.
Fortell meg hvor artsfellene dine er? Mine bor på fjellet der borte, sa Ørnen og viftet med vingen mot det fjerne.
Mine er her i nærheten, de henter mat, svarte Tranen.
Vet du, venn, sa Ørnen listig, jeg er så sulten. Jeg jaget etter en mus, men fikk den ikke. Og haren lurte meg, den fór inn i en hule som et lyn. Kan du ikke gi meg litt av byttet ditt?
Hvorfor ikke? Tranen gikk bort til den nye vennen sin og rakte ham en frosk i det lange nebbet. ― Værsågod.
Jeg har aldri smakt noe slikt. Men sult er ingen spøk, jeg må spise litt, ellers får jeg ikke krefter til å fly tilbake til artsfellene mine.
Ørnen spiste en frosk, så en til, og en tredje!
Takk, venn. Neste gang tar jeg med meg en gave til deg!
Ørnen slo med vingene, steg raskt opp og forsvant høyt på himmelen. Tranen begynte å lete etter mat igjen. Han måtte spise seg godt mett og samle krefter. Dagen etter skulle han velge seg en kone, og det skulle feires med et stort fest i fugleflokken.
Noen dager gikk. Tranen så at Ørnen kom flygende mot ham med noe i de skarpe klørne.
Venn, venn, ropte Ørnen, jeg har en gave til deg!
Han landet på stammen og slapp en hare ned i vannet.
Du mettet meg forrige gang, nå er det min tur.
Takk, men vi spiser ikke harer. De kommer ikke ned i halsen. Vi lever av små mus.
Prøv du bare! insisterte Ørnen.
Vil du at jeg skal dø?
Vel, da er det umulig å gjøre deg til lags!
Ørnen spiste haren. Da han var ferdig med maten, spurte han:
Hvordan går det? Hva har du holdt på med?
Jeg valgte meg en kone, vi hadde fest. Nå bygger vi et nytt rede.
Gratulerer!
Når skal du få deg en familie?
Det er for tidlig for meg. Jeg flyr fritt et år til.
Slik skiltes Ørnen og Tranen. Noen dager senere kom Ørnen på besøk til vennen sin Tranen igjen.
Han så at Tranen sto i vannet igjen og lette med det lange nebbet etter noe.
Hva gjør du? spurte Ørnen.
Jeg samler tang, muslinger og krepsdyr og legger det i en krukke, og tar det med til reiret. Der ruger kona mi på eggene, som er den kommende avkommet.
Gi meg noe av det du mater kona di med, ba Ørnen.
Flyr du bort hit, sa Tranen, her er krukken, spis.
Ørnen snurret rundt krukken: halsen var lang og smal, og nebbet hans var ikke så langt, så han klarte ikke å nå maten. Han snurret og snurret rundt krukken, men fikk aldri tak i maten.
Skaff meg froskene dine. De var så gode, ba Ørnen.
Det finnes ingen frosker lenger, svarte Tranen, de er alle borte.
Ørnen ble sint på Tranen:
Du er ikke min venn. Du synes det er synd å gi bort maten din til en venn!
Han slo med vingene og fløy av sted. Slik endte vennskapet mellom den listige Ørnen og Tranen.
