Jeg heter Snøa, og jeg er en snøflokk. Jeg ble født høyt oppe på himmelen, i en stor vinterskyen. Moren min skyen fortalte oss snøflokk-søstrene om at snart skulle tiden komme og vi måtte fly ned til jorden. Dette kalles første snø. Det vanskeligste er å velge hvor man skal lande.
Dere må tenke veldig godt gjennom hvor dere vil ende opp, sa moren min skyen til oss. Når tiden kommer, vil dere virvle rundt i vinden og fly nedover.
Jeg vil lande i skogen! sa min yngste søster. Jeg har hørt at det står vakre, fluffete grantrær der, og på deres myke greiner samler vi snøflokk-søstrene oss til myke, snøhvite vinterluer. Og under grantreet er det alltid store snøfonger.
Og jeg vil lande ved en stor og vakker innsjø, sa min eldste søster.
Hva er interessant ved en vinterinnsjø? spurte jeg, for jeg forsto ikke hvorfor man skulle falle ned ved frossen vann.
De sier at vinterinnsjøer er veldig vakre. Noen ganger fryser ikke vannet helt, og under islaget kan man se merkelige små fisker som svømmer. Jeg ønsker veldig å se dem.
Moren min skyen, kan jeg ikke falle ned som første snø? spurte jeg. Jeg ville ikke forlate hjemmet, og dessuten kunne jeg ikke finne ut hvor jeg ville dra.
Hvordan kan det være, Snøa? Alle dine søster har allerede bestemt seg hvor de skal fly, og du vil bli igjen? Det er umulig. Snøflokker blir født på himmelen for å falle ned en dag. Slik er naturen ordnet.
Betyr det at jeg faller ned selv om jeg ikke vet hvor jeg flyr? spurte jeg moren min skyen.
Selvfølgelig. Hvis du ikke bestemmer deg, vil vinden ta deg og føre deg til ukjente steder.
Så det skulle være slik. Bestemt – jeg skal fly nedover hvor øynene ser, og hvor jeg ender opp, skal vinden bestemme. Dagene gikk, og det ble flere og flere snøflokker. Moren min skyen hadde nå vanskelig for å bære oss over himmelen. Mine søster spurte meg stadig om jeg hadde ombestemt meg og ville fly ned uten å kjenne veien. Noen lo bak ryggen min, andre ønsket meg lykke til, og det var også noen som misunnet meg motet mitt. Jeg var selv litt redd, men jeg visste at vinden er vår venn, og at den helt sikkert ville ta meg til et godt sted.
Tiden gikk, og luften ble mer og mer frostig hver dag. Tiden for første snø var kommet. Så snart solstrålene dukket opp over jorden, sa moren min skyen til oss snøflokk-barn at det var på tide å dra. Snøfllokkene omfavnet hverandre til farvel og fløy nedover med klart latter. Noen fløy parvis, noen alene, alle dansa gladselig i snødansen, glimrende i solen. Jeg tøvet, for jeg var veldig nysgjerrig på hvor vinden skulle ta meg, så jeg bestemte meg for å spørre den:
Min venn, lille vind, hvor vil du ta meg?
Snøa, i dag skal vi fly over en liten by hvor mange mennesker bor. Du kan velge hvor som helst å falle – på et hustak eller på veien, eller kanskje du vil møte noen av innbyggerne. Tro meg, alle vil være glade for første snø.
Ordene fra vinden roet meg, og jeg bestemte meg. Jeg lukket øynene og falt. I begynnelsen var jeg så redd at jeg ikke kunne puste, men snart ble frykten til glede over flyvingen. Hvilket uvanlig følelse – å fly inn i det ukjente, virvlende i vindstrømmene. Jeg så hvordan mine søster allerede nærmet seg jorden. Da jeg fløy over skogen, hilste de meg gladselig. Noen hadde allerede landet og lå nå og hvilte på en myk snøfonge.
Men vinden drev meg videre og videre. Vi fløy over innsjøen hvor det var fisk, og der hilste søstrene mine meg gladselig. Jeg lukket øynene og lot meg bare fly fremover, uten å tenke på hvor jeg skulle ende opp.
Etter en stund merket jeg at vinden ble svakere og ikke drev meg like kraftig. Da jeg åpnet øynene for å se hva vi fløy over, ble jeg forundret. Jeg så en strålende by, prydet med julelys som lyste. Det viste seg at mens jeg fløy, hadde det allerede blitt skumring ute.
Lyse lyslenker prydet alle husene i byen, de glitret og skimret. På vinduene så jeg julemønstre av snø, og noen ganger var det også papirsnøflokker blant pynt. Men av en eller annen grunn ville jeg ikke falle ned på gaten eller på et hustak. Jeg ville se mennesker nærmere, så jeg ba vinden om å ta meg dit hvor jeg kunne se dem.
Jeg vet et sted som du helt sikkert vil like, hvisket vinden til meg.
Da skal vi fly dit fort! svarte jeg.
Vinden var allerede sliten fra den lange flyvingen, så den bare virvlet meg litt mens vi fløy mot menneskene. Til slutt så jeg mange små barn som lekte på en lekeplass som så ut som et eventyrslott. En liten gutt i grønn jakke prøvde å fange snøen med munnen, og jeg ble redd. Jeg ville ikke bli spist, ikke etter en så lang reise.
Vind, vær så snill, ta meg ikke til denne gutten, ba jeg vinden så godt jeg kunne.
Snøa, jeg er veldig sliten og kan ikke fly lenger. Du må velge selv hvor du skal lande og fly resten av veien alene. Jeg har brakt deg til menneskene som du ønsket, og nå må jeg dra, sa vinden svakt med en trøtt stemme.
Selvfølgelig, min venn, takk for at du ga meg et så utrolig eventyr. Hilsen til moren min skyen, og si at det går bra med meg. Jeg landet blant mennesker, sa jeg trist da jeg skulle si farvel til vinden.
Farvel, Snøa, sa han nesten uhørlig.
Vinden stilnet, ingenting drev meg lenger bort. Jeg falt sakte og sakte nedover og kunne bare bevege meg litt til høyre eller venstre. Jeg studerte lekeplassen nøye. Jeg var allerede langt borte fra gutten i grønn jakke, så faren for å bli spist var over. Plutselig trakk en liten jente min oppmerksomhet. Hun virvlet rundt seg selv og gledet seg over snøen.
Jeg så så intenst på hennes søte ansikt som strålte av smil, og jeg lyttet til hennes klare barnelatteren, at jeg ikke merket at jeg kom for nær. Jenten holdt fram hånden i en vakker, fluffet rød vott, og jeg falt umerkelig rett ned på den.
Gutter, gutter, se hvilken herlig snøflokk jeg fanget! ropte hun.
Mange små barn og litt større barn i fargerike jakker samlet seg rundt henne. Og jeg så på dem nedenfra.
Wow, jeg har aldri sett en så vakker før, sa en gutt i gul jakke. Han strakk fram hånden og ville røre ved meg, men jenten stoppet ham i tide.
Ikke rør ved henne, ellers smelter hun! sa hun til ham.
Hun er så uvanlig, hun må ha kommet fra langt borte, sa en eldre jente.
Jeg så på barna og var lykkelig over at jeg landet akkurat her. Da alle hadde gått, sa jeg til jenten:
Hallo, jeg heter Snøa!
Åh, du snakker? Betyr det at du ikke er en vanlig snøflokk, men en magisk? spurte hun overrasket.
Ja, jeg faller bare med første snø, svarte jeg.
Wow! Du er veldig vakker!
Takk. Jeg visste ikke hvor jeg ville falle. Men nå er jeg glad for at du fanget meg. Jeg kan oppfylle ett av dine ønsker. Hva ønsker du? Jeg ville gjøre jenten glad.
Åh, jeg vet ikke engang...
Vær ikke sjenert, be om hva som helst, oppfordret jeg henne.
Jeg ønsker at det snør oftere om vinteren! sa hun.
Jentens ønske overrasket meg. Men jeg hadde lovet å oppfylle alt hun ønsket. Så det skulle være slik.
Jeg skal oppfylle ønsket ditt. Lukk bare øynene og tenk veldig sterkt på det, sa jeg til jenten.
Da jenten åpnet øynene, var snøflokkene på den røde votten borte. I stedet var det en liten våt flekk. «Jeg sa ikke engang farvel!» tenkte hun og sa høyt:
Farvel Snøa, jeg var glad for å se deg.
Farvel-farvel, lød det kjente stemmen som svar.
Og den vinteren var den snørikeste på lang tid.
