Snill jordkryper og edel muldvarpunge
2 957

Snill jordkryper og edel muldvarpunge

Forfatter:
Illustrert eventyr for skolebarn i alderen 7–10 år – om uvanlige dyr med utrolige evner. Et nytt eventyr fra Fluffeskogen og om jordkryperen som bor der, og hans eventyr. Et eventyr om vennskap, hjelpsomhet og ære. Barna vil forstå hvor viktig det er å hjelpe andre og holde ordet sitt.

Jordkryperen Lonn var merkelig etter fluffeskogenes mål. Han jobbet aldri, snakket lite og lå bare hele dagene på en solrik lysning, dekket av skinnende grønt, mykt gress.

Han fikk navnet jordkryper fordi han aldri reiste seg, hoppet eller løp, men bare krøp langs bakken. Han spiste gress og blader, og drakk dugg om morgenen. Lonn var av de dyrene som bodde i den andre enden av den eventyrlige øya kalt Formørkelsen. Hvordan han kom til Fluffeskogen visste ingen. Han selv hadde heller glemt hvordan han havnet så langt hjemmefra.

Men det bekymret ham ikke. Ingenting bekymret ham egentlig. Bare regn kunne få ham til å flytte seg fra lysningen til et tre, der han like gjerne lå og nøt svalen.

Lonn lignet på et teppe i formen. Han hadde en vakker, glinsende pels i svart.

De lokale beboerne likte ikke jordkryperen så godt fordi han ikke jobbet, men samtidig lot ingen ham være i fred. Han gjorde ingen vondt. Slik ville det fortsatt ha vært, hvis det ikke en varm, tørr dag hadde skjedd en katastrofe.

En skogbrann brøt ut, og hele landsbyen brant ned. Lonns lysning ble også til en svart flekk. Ingen ble skadet, men beboerne hadde ingen steder å bo lenger. Det ble besluttet å dra sørover – til enden av Fluffeskogen.

For jordkryperen var dette dårlige nyheter, for hans art er ikke laget for å forflytte seg over lange avstander.

For første gang på mange år ble Lonn redd. Han krøp bort til hver eneste beboer i den tidligere landsbyen og ba om å få være med. Men alle svarte nei. Ingen ville dra på en ekstra byrde.

Lonn ber om å få være med

Beboerne forlot landsbyen. Tre dager gikk. Lonn var veldig sulten, men hadde krøpet bare én kilometer fra sin grønne, nå forkullede lysning. Kreftene var borte. Han lente seg mot et svidd tre og gråt. Plutselig hørte han at noen et stykke unna også gråt.

Han samlet motet og krøp mot lyden. Da han kom frem, så han at en liten muldvarp lå klemt under stammen av et glovende tre. Uten å nøle et sekund skyndte Lonn seg å hjelpe stakkaren. Han støttet seg mot et nabotre, dyttet stokken av muldvarpen og befridde fangen.

Lonn befrir fangen fra fellen

Jordkryperen lå på ryggen og pustet tungt, da store, forundrede, små og veldig søte øyne dukket opp over hodet hans.

Tusen takk for redningen, store… Unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal kalle deg, sa muldvarpen med en barnslig stemme. Han var ennå ikke ett år – bare en liten unge.

Kall meg jordkryper, det er slik alle har kalt meg, svarte Lonn stille.

Tusen takk, herr jordkryper, hadde det ikke vært for deg… – gjentok muldvarpen og begynte straks å snakke fort og vifte med labbene, og fortalte hvordan han kom under treet og så det sakte gløde. Hvordan han var redd.

Men så stoppet muldvarpen brått, løftet en pote i været og presenterte seg kort:

Mo-Mo er mitt navn. Jeg er en muldvarp.

Hyggelig å møte deg, Mo-Mo, svarte jordkryperen.

Hvor kommer du fra, herr jordkryper? Etter tradisjon skal jeg bukke for foreldrene dine som takk for redningen.

Jeg kjenner ikke foreldrene mine, svarte Lonn sørgmodig.

Og hvor kommer du fra? – ga ikke den lille muldvarpen seg.

Jeg bodde ikke langt herfra, men landsbyen min brant ned, og nå har jeg ingen steder å gå, sa jordkryperen enda stillere.

Slik skal det ikke være. Du hjalp meg, og nå skal jeg hjelpe deg, sa Mo-Mo strengt, – vi går til vår eldste muldvarp, Tamtam. Han kjenner svarene på alle spørsmål, og han vil sikkert vise deg veien.

Lonn gikk med på det, for han hadde ingen andre valg. Etter et par timer kom muldvarpen Mo-Mo og jordkryperen Lonn frem til inngangen til hulen som førte til muldvarpenes underjordiske rike.

Ved inngangen møtte de en muldvarpvakt dekket av metallrustning. På hodet hadde han enorme briller med tykke glass, som forstørret øynene hans til latterlige størrelser, men som ikke hjalp ham å se bedre.

Stopp! Hvem kryper der? – ropte vakten og begynte raskt å snuse i luften med nesen.

Det er meg – Mo-Mo, svarte den lille muldvarpen kort og gikk rett inn i hulen.

Hva skal jeg gjøre? – spurte jordkryperen den lille Mo-Mo.

Bare si navnet ditt og følg etter meg, svarte muldvarpen kort.

Lonn krøp sakte mot inngangen, og da han hørte det forventede spørsmålet, sa han:

Jeg er Lonn.

Men hvorfor er det egentlig vakt, hvis man bare kan si navnet sitt og gå inn? – spurte jordkryperen muldvarpen.

Det er enkelt: hvis en uvenn skulle komme hit, vil han åpenbart ikke si navnet sitt. Da utløses alarmen, det er jo logisk, – svarte Mo-Mo og gikk videre.

Ja, det er faktisk logisk, – mumlet Lonn for seg selv og krøp etter Mo-Mo.

De krøp gjennom mørke labyrinter i muldvarpenes kongerike lenge, helt til de kom inn i en stor festsal, opplyst av fakler.

Rommet var uvanlig. Egentlig var rommet i seg selv ikke annerledes enn de andre, men muldvarpenes oppførsel forandret seg radikalt her. De beveget seg alle langs røtter som hang ned fra taket, ved hjelp av labbene, uten å røre gulvet med føttene.

Dette er tronsalen. Bare kongen får gå på gulvet, – sa Mo-Mo og forutså spørsmålet.

Mo-Mo og Lonn tok tak i røttene og begynte å klatre mot det fjerne hjørnet av salen

Mo-Mo og Lonn grep tak i røttene og begynte å klatre mot det fjerne hjørnet av salen, der den eldste høvdingen Tamtam satt i en strikket lenestol. Føttene til høvdingen var svøpt inn i et stort blad fra en merkelig plante, og over skulderen hang en veske vevd av ranke. Fra den hentet Tamtam svarene på spørsmål.

Etter å ha ventet en liten stund i køen, henvendte jordkryperen og muldvarpen Mo-Mo seg endelig til Tamtam.

Ærede høvding! Hjelp oss, – sa Mo-Mo høyt.

Ditt spørsmål, sønn av Om-Om, – sa Tamtam med vekt.

Hvordan kan vi finne foreldrene til jordkryperen Lonn? Jeg må bukke for dem, han reddet livet mitt! – sa den lille muldvarpen veldig alvorlig.

Muldvarpenes høvding åpnet vesken sin, rotet teatralsk inni den og fant frem en fjær og en rund grå stein. Tamtam overrakte gjenstandene til jordkryperen uten noen forklaring.

Etter noen minutter kom reisefølget frem til neste rom, der man kunne hoppe ned på bakken. Lonn var forvirret. Han studerte gjenstandene høvdingen hadde gitt ham.

Hva kan dette bety? – spurte Lonn Mo-Mo.

Det er veldig enkelt: man må dra mot de grå klippene i sør, til reiret til de gylne fuglene, – svarte muldvarpen raskt.

Målet var satt, og etter å ha fylt opp litt vann fra en underjordisk bekk, la vennene ut på reisen.

To dager senere kom jordkryperen og den lille muldvarpen frem til kanten av øya, der de enorme grå klippene reiste seg majestetisk over havet, og på toppen lyste reirene til de store fuglene som gull.

Jordkryperen og den lille muldvarpen kom frem til kanten av øya

Da de kom opp på toppen, så de et utrolig syn: rundt et høyt gullfarget tre sirklet solfugler, og plukket røde frukter til ungene sine. Nær bakken svevde ullteppene og fanget frukter, så de ikke skulle knuse. Dette var Lonns slektninger.

Vennene observerte med forundring teateret av farger som utspilte seg for dem, da to av de flygende teppene plutselig skilte seg ut fra flokken. De fløy raskt mot Lonn og Mo-Mo.

Jordkryperen så på det nærmende paret og hvisket stille:

Det er dem!

Og han hadde rett: det var foreldrene hans. De skyndte seg mot Lonn og klemte ham hardt.

Jordkryperen husket plutselig den skjebnesvangre dagen da det kom et kraftig tordenvær, og han ble blåst langt bort av en sterk vindkast. Men det var fortid nå, endelig var han hjemme og visste hva han skulle drive med heretter. Han skulle ikke krype på bakken lenger – hans skjebne er å fly på himmelen!

Etter klemmene ville Lonn presentere vennen sin, muldvarpen, for foreldrene sine, men Mo-Mo tok selv et skritt fram, bøyde hodet for Lonns foreldre og sa høyt:

Jeg er Mo-Mo fra muldvarpenes land. Sønnen deres reddet livet mitt, og etter gammel tradisjon bøyer jeg hodet for dere.

Foreldrene omfavnet også ham. Alle var lykkelige. Og da festen til ære for Lonns hjemkomst var over, ble den lille muldvarpen enige om å bli fløyet hjem av de gylne fuglene. Og da han fløy avsted, bøyde han seg igjen, slik den gamle tradisjonen krever.

Den lille muldvarpen ble enige med de gylne fuglene om å bli fløyet hjem

Eventyret Snill jordkryper og edel muldvarpunge er tilgjengelig i FB2-format for telefoner, nettbrett, datamaskiner og e-boklesere.
Lignende eventyr
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Selv Rundstykke kan føle seg ensom. Derfor bestemte han seg – jeg skal registrere meg på en datingside. Slik begynte det hele. Et moderne lærerikt eventyr om hvordan Rundstykke møtte folk på internett
5 786 3
Hvordan haren og ulven byttet haler
Hvordan haren og ulven byttet haler
En lærerik moderne eventyrfortelling om hvordan haren og ulven bestemte seg for å bytte haler. Hva vil komme ut av dette?
31 916 3
Eventyret om prinsessen og dragen
Eventyret om prinsessen og dragen
Et moderne eventyr om en prinsesse som var veldig, veldig redd for den skremmende dragen. Men en dag overvant hun frykten og bestemte seg for å besøke ham... Og slik fikk hun en ny venn.
12 409 3
Eventyret om de tre kakene
Eventyret om de tre kakene
En gang ba kongen døtrene sine om å bake hver sin kake til bursdagen hans. To av de fremtidige prinsessene fullførte oppgaven, men den tredje kom tomhendt. Fra dette fortellingen vil du få vite hvorfor
5 410 3

Vil du få beskjed om nye eventyr?

↑