Det var en gang en ulv og en hare som bodde i skogen. Dag etter dag hadde haren ingen fred: ulven fulgte etter ham og lurte på når han skulle kunne fange og spise ham. Haren var rask og smidig, han kastet ulven av sporet og lot seg ikke gjøre noe vondt.
En dag ble haren lei av å løpe fra ulven og bestemte seg for å vente til den grå ulven kom nærmere. Ulven ser: på en liten åpning i skogen sitter haren helt alene og skynder seg ikke å løpe vekk. Ulven sniker seg mot åpningen og kan ikke tro sitt lykke: «Nei, for en dag! Byttet går rett inn i munnen min!»
Men haren, så snart han ser ulven, sier til ham:
Hvorfor jager du meg? Jeg er allerede lei av å løpe!
Hvorfor? — blir ulven overrasket, — For å spise deg, selvfølgelig!
Så du er slem! — svarer haren.
Hvorfor er jeg slem? Jeg er bare sulten, — blir den grå ulven fornærmet og hopper ut på åpningen, — Jeg fikk deg!
Jeg sier at du er slem! Det vet alle i skogen. Hvis du ikke tror meg — la oss slåss om det!
Hvorfor skulle jeg slåss når jeg bare kan spise deg? — slikker ulven seg om munnen og begynner å gå rundt haren i sirkler.
Så du er redd for å tape? — begynner haren å provosere ulven.
Jeg er ikke redd for noe, jeg vet at jeg er snill! La oss gjøre det slik: hvis jeg har rett, spiser jeg deg. Hvis du...
Hvis jeg har rett, skal du slutte å jage meg!
Avtalt!
De ble enige, men de ga ikke hverandre hånd. Nei da! Det var farlig for haren, og det var akkurat det ulven ville — å få tak i haren. De bestemte seg for å samle skogrådet og spørre dyrene hva de mente: var ulven snill eller slem? Haren hentet alle vennene sine: små harer, ekorn og pinnsvin. Men ulven hadde ingen venner i skogen, bare en rev. Dyrene sitter på åpningen i skogen og diskuterer:
Vi har kjent ulven lenge, han gir oss ingen fred! — roper de små harene over hverandre, — Han jager den ene, så den andre! Det er ingen unnskyldning for ham!
Jeg er også redd for ulven, han klikker alltid med tennene når han går forbi treet mitt, så håret reiser seg! — sier ekornet.
Jeg kan ikke si noe om ulven, han har aldri gjort meg noe vondt, — sier pinnsvinnet.
Men jeg vet at ulven er god og snill, — høres den listige stemmen til reven.
Du lyver! Det kan ikke være sant! Det kan ikke! — roper harene.
Ulven hjelper meg alltid med jakten, — fortsetter den røde bedrager.
Jakten på oss! — roper harene igjen.
Ulven er en god venn og kamerat, — legger reven til.
Jeg tror det ikke! — roper ekornet.
Jeg vet ikke… — puster pinnsvinnet.
Dyrene ville ha fortsatt å diskutere på åpningen hvis ikke bjørnen hadde kommet til all støyen.
Hva er det som har skjedd, venner? — spør bjørnen.
Misha, haren og ulven har slåss om noe, og vi kan ikke avgjøre hvem som har rett. Vi trenger din hjelp! — sier ekornet.
Hva slags krangel er det? Jeg hjelper hvis jeg kan, — blir bjørnen interessert.
Haren hopper opp på en stubbe og begynner å fortelle bjørnen hvordan ulven jager ham gjennom skogen og gir ham ingen fred.
Ulven setter seg til siden og forstår ikke hvorfor de plutselig har erklært ham slem. Men det er ikke noe å si: haren forteller sannheten til bjørnen. Den grå ulven blir trist.
Nå forstår jeg hva problemet er. Hare, du tror ulven er slem fordi han plager deg. Men egentlig er ulven ikke slem, det er bare jobben hans — han er skogvokteren. Uten ham ville det være vanskelig å leve her.
Så jeg er ikke slem i det hele tatt? — blir ulven overrasket og slutter å være trist med en gang.
Nei, ikke slem, bare ikke jag harene så ofte. Da vil de ikke tro at du er slem.
Så jeg vant! — smiler ulven til haren og viser alle de skarpe tennene sine, — Nå skal jeg spise deg, hare!
Først må du fange meg! — roper haren og løper så fort han kan inn i den tetteste delen av skogen.
Det er ikke rettferdig, jeg vant! — roper ulven.
Vi ga ikke hverandre hånd! — finner haren på.
Og igjen gikk alt tilbake til det normale: haren løper, og ulven jager, slik naturen har planlagt det.
