I et fjernt kongerike, langt, langt borte, skjedde en ulykke: den gamle kongen døde. De sørget over ham, som det seg hør og bør, men livet måtte gå videre. Sammen bestemte de at datteren hans skulle styre videre. Men det passet seg ikke at en jente skulle styre et kongerike alene, så de sendte ut bud til alle nabokongerikene: vi søker en ektemann til vår vakre prinsesse.
Og da begynte friere fra alle verdenshjørner å komme til jenten. Den første som kom var en eller annen østlig prins. Solbrun, med hvite tenner - og gavene han hadde med seg... En fontene som strømmet med ekte sjokolade, og en kjole av silke. Og han helte ut honningsøte ord:
Jeg skal ta deg med meg hjem, og du skal bli min kone.
Er det sant det de sier, at du allerede har fem koner?
Svarte prinsessen ham.
Men du vil bli den mest elskede. Og farens kongerike vil vi slå sammen med mitt.
Svarte prinsen unnvikende.
Og da lyste øynene hans opp av drømmerier. Prinsessen skjønte med en gang hva han var interessert i, og beordret at han skulle jages bort fra slottet.
Den neste prinsen kom fra et sted i vest. Han ga prinsessen smykker med uvanlige steiner som skinte sterkere enn solen. Men i øynene hans var det ren sorg, og de lyste bare opp når snakken gikk om medgiften. Den tredje, femte, tiende - de var alle like.
Da ble prinsessen sint og rømte fra dem til slottsparken. Men der ble hun innhentet av en ung mann.
Er du prinsessen?
Spurte han betatt. Jenten nikket bare, og da gikk den unge mannen ned på ett kne og ga henne en rose.
Da er denne til deg.
Bare én rose? Hvor er silken og alle slags smykker?
Prinsessen fnøs.
Unnskyld, jeg har lite å by på. Men jeg har dyrket denne rosen i årevis, for min eneste og elskede.
Den unge mannen senket hodet.
Du har lite, så du vil bli rik på farens regning, ikke sant?
En tåre rant nedover prinsessens kinn. Hun løp fremover - og snublet i en gren som stakk opp.
Den unge mannen løp bort til prinsessen, men hun kunne ikke reise seg, og gråt allerede for full hals. Han tok stakkarsen forsiktig og ømt opp i armene, som en antikk vase, og bar jenten til slottet. Der, forbi vaktene, bar han henne rett til legen.
Men selv da forlot han ikke jenten. Prinsessen fikk forbud mot å gå, og han var glad for å være i nærheten. Han brakte vann, ga henne frukt og trøstet henne alltid. Slik ble de knyttet til hverandre, og giftet seg senere til alles overraskelse.
Og dette paret levde godt og lykkelig, og styrte kongedømmet klokt. De kranglet aldri, til misunnelse for nabokongerikene.
