Mange tusen år siden levde det fantastiske vesener på jorden, og de hadde utrolige evner.
Denne historien handler om ett av disse vesenen.
Vår helt heter FO. Han ble født i stammen av puffybelies, som siden gamle tider har beskyttet innbyggerne i de myke skogene fra tannbærende jegere.
Jegerne foretok ofte angrep for å fange sjeldne dyr til sin konge UMA-UMA. Puffybelies hypnotiserte angriperne ved å bruke spesiell dun som begynte å vokse på magen deres når de fylte 33 år.
FO var allerede 33 år, men den magiske dunnen dukket ikke opp. Da FO var liten, likte han å leke på gullmarkene med noodlefoters. En gang, mens han red på ryggen til sin beste venn, falt han og skadet magen alvorlig. Siden den tiden var det et arr der, men ikke et eneste tegn til dun.
Den store begivenheten for hver puffybelly nærmet seg – innvielsen til skogbeskytter. FO hadde bare tre dager igjen før alle skulle få vite at han var en kalbelly. Han måtte gjøre noe.
Tidlig om morgenen dro FO og hans venn noodlefoter Fri til den vise steinen Gaa. Steinen var puffybelies viktigste relikvie.
Hver puffybelly kunne henvende seg til Gaa bare en gang i livet. Og FO bestemte seg for at tiden var kommet for ham.
Da FO nærmet seg steinen, ropte han høyt sitt navn og stilte spørsmålet som bekymret ham så mye:
Hva skal jeg gjøre, Gaa, for at min mage skal dekkes av magisk dun?
Det kom et øredøvende smell, og ved siden av FO dukket det opp tre runde steiner fra jorden, størrelsen på valnøtter. En var blå, en var rød, og en var svart.
Det ble stille. FO så med forundring på de uvanlige steinene og visste ikke hva han skulle gjøre med dem. Nesten gråtende samlet han steinene og gjemte dem i belteposken.
FO og Fri gikk stille tilbake. Plutselig sprang en krabbitkanin ut på veien foran dem. Den klippet med klørne og ropte høyt:
Mitt navn er Zabar! Zabar hørte alt! Zabar skal fortelle alt! Alle skal få vite om puffybellys kale mage!
Hva vil du? – sa noodlefoteren truende.
Krabbitkaninen klippet seg selv i halen med klørne og hviste:
Jeg gravde meg en hule i tre år, og så kryp en svart-hvit bjørn inn i den. Han vil ikke dra. Hvis dere jager ham ut, skal jeg holde kjeft.
Det var ingen vei ut, og vennene måtte gå til krabbitkaninen. Før de kom ned i hulen, hørte Fri og FO høyt snorking: bjørnen var definitivt der inne.
FO kryp inn først. Bjørnen lå rullet sammen på en haug med gulrøtter.
Puffybelies er ikke feige. Uten å tenke en sekund, begynte FO å vekke den uinviterte gjesten ved å trekke ham i den lille halen.
Bjørnen sluttet å snorke, men beveget seg ikke, bare sa stille:
Hvem du enn er – du må gå.
FO stakk magen fram og sa:
Jeg er FO fra de myke skogene. Du må gå. Dette er ikke din hule!
Bjørnen snudde seg, så på vennene med triste øyne, begynte å gråte og hviskete stille:
Jeg trenger lillefingeren min.
Fortell hva som skjedde, – sa Fri, – hvor mistet du den? Kanskje vi kan hjelpe deg?
Mitt navn er Al, – sa bjørnen, – jeg var den vakreste fargerike bjørnen i skogen min. En dag sovnet jeg på bredden av elven, og da jeg våknet, var lappen min i vannet. Jeg trakk den ut og ble lammet: lillefingeren var borte! Jeg begynte å lete etter den i vannet og så mitt eget speilbilde… Jeg kunne ikke holde tilbake tårene: fargene var borte! Jeg ble svart-hvit! Jeg løp i tre dager til jeg fant denne hulen. Jeg skal ikke gå ut før jeg blir vakker og fargerik igjen.
Vennene gikk ut. Krabbitkaninen ventet allerede på dem.
Nå da? – ropte Zabar utålmodig, – når skal han gå? Når skal han forsvinne fra min hule og mitt liv?!
FO senket blikket og sa ingenting.
Dere er helt ubrukelige, – fortsatte Zabar, – jeg skal gjøre det selv, jeg skal røyke ham ut!
Han klippet raskt med klørne og begynte å samle ved ved inngangen til hulen.
Jeg trenger ild! Jeg trenger ild, FO, eller jeg skal fortelle alle om deg! – kunne ikke Zabar ro seg ned.
Fri og FO frøs. De visste ikke hva de skulle gjøre videre. Plutselig beveget belteposken seg. Av overraskelse kastet han den på bakken, og steinene fra Gaa rullet ut… De sprakk, og det var noe i hver stein. Vennene så nærmere.
I den røde steinen glødde en glødende kull. I den svarte steinen lå bjørnens lillefinger. I den blå steinen var den magiske dunnen til puffybelies.
Da FO hypnotisert nådde etter den blå steinen, ble de to andre steinene mørke. FO forsto at han bare kunne velge en ting. I det øyeblikket hørte han ordene til anføreren som han hadde beundret siden barndommen.
Husk alltid, – sa anføreren, – at puffybelies er de eneste virkelige skogbeskyttere. De tenker alltid først og fremst ikke på seg selv, men på de svake og forsvarsløse. På de som er i nød.
FO pustet dypt og lukket øynene. Valget var åpenbart. Han grep den svarte steinen med bjørnens lillefinger, og de andre steinene ble til støv i samme sekund. Uten å miste tid, kastet puffybellyen seg inn i hulen og satte lillefingeren på bjørnens pote. Bjørnen snudde seg, sprang opp, strakte seg, og etter noen sekunder begynte han å skimre i forskjellige farger.
Takk, takk, takk, puffybelly! – ropte bjørnen, som ikke trodde sitt lykke.
Men FO var veldig trist. Al la merke til det og sa:
Min venn, jeg vil være evig takknemlig for at du returnerte skatten min! Jeg skal forlate denne hulen med en gang, jeg vil umiddelbart returnere hjem! Men det som gjør deg trist er ikke krabbitkaninens hule. Fortell hva som skjedde. Kanskje jeg også kan hjelpe deg?
Du kan ikke, Al, – svarte FO tristt. – Jeg er 33 år, magen min er kald, og om tre dager skal innvielsen til skogbeskytter finne sted. Jeg blir en kalbelly og kan aldri kjempe mot tannbærende jegere.
Bjørnen lo høyt og ropte glatt:
Vet du hva de kaller meg i hjembygdene? Al fra Berta, hårgiver! Min styrke er i lillefingeren min. Jeg stryker dyr som ikke har noe å varme seg med, og de blir dekket av tett pels. Slik pels varmer ved enhver frost!
Du returnerte min styrke, FO. For det skal jeg gi deg magisk dun, – fortsatte Al kjærlig.
Bjørnen løftet lappen og strøk med lillefingeren over magen til sin frelser. Magen kløet. FO trodde ikke sine øyne: rett på arret dukket det opp myk vakker dun. Siden den tiden var det ingen puffybelly i skogen med tettere pels enn FO.
Slutt.
