Under en lønn som vokste ved skogkanten slo en familie pinnsvin seg ned. Lønnen var slett ikke imot naboskapet. Den ble ofte plaget av mus og barkbiller. Og alle sammen var redde for pinnsvinene.
Mamma pinnsvin stelte hele dagen og gjorde hiet i stand. Pappa sov, og om natten gikk han på jakt. Snart begynte også ungene å stikke ut de nysgjerrige nesene sine. Men det var skremmende, for det var så mye uvant rundt dem.
En gang da mamma var borte for å gjøre ærend, krøp den modigste ungen, Tuss, ut av hiet. Han blunket lenge mot solen, og det likte han stadig bedre der oppe. Så mange lokkende lukter og rasling!
Fiender var han ikke redd for, for mamma hadde lært ham å rulle seg sammen som en ball når det var fare. Og å reise piggene rett opp. Han fant seg noen godbiter og spiste med god appetitt.
Han la seg under lønnen ved hiet og begynte å døse til løvets hvisking. Ett lønneblad fortalte ham om alt det hadde sett fra sin høyde. Og Tuss sukket stille, for så langt hjemmefra kunne han ikke gå.
Da kom mamma tilbake, og i sinne førte hun pinnsvinet hjem. Hun var svært bekymret for ungenes liv og prøvde å verne dem mot fare.
Snart vokste ungene til og flyttet til hvert sitt hi. Bare Tuss glemte aldri lønnen og løp alltid til skyggen under den for å lytte til løvets rasling. Han alene visste hva de snakket om.
Silje og pinnsvinet
Silje gikk i skogen,
snublet og falt,
og plutselig på et blad
et pinnsvin hun fant.
― Så pigg og så snill,
så morsom du er.
Skal jeg ta deg med hjem?
Da blir det kanskje hyggelig her.
Men pinnsvinet ble sint
og fnyste til svar.
Og Silje hørte tydelig:
«Nei, nei, nei, nei!»
― Jeg bor her, og dette er mitt hjem,
her har jeg slått meg ned.
Ta heller frem blyant og album
og tegn oss begge, det blir fint med.
Tegn et portrett, og lær
barna å tegne selv.
Så gir de mammaene sine
bildene, fra hjertet helt.
En hendelse i skogen
En gang kom en skjære med nyheten til skogen:
― Vår! Vår! Våren er kommet!
Og skogen summet, og våknet til liv.
Alle dyrene og fuglene ropte i kor:
― Hvorfor har vi ikke merket våren før?
Ingen spor av den har vi sett ennå!
Bare grana sto stille og tiet,
den stod på en liten haug og vaktet med grenen sin
en snøklokke som nettopp hadde sprunget ut.
Våren sin hilsen: en liten hvit blomst.
