En gang fantes det en tekopp. Den levde lenge, var flink til å arbeide, ga melk og varmet med te. Men plutselig ble den trist uten at den helt visste hvorfor. Den klirret ikke som et lite klokkespill, slik de andre koppene gjorde når de sto på rad i oppvaskstativet. Den skinte ikke av renhet, uansett hvor mye den ble vasket.
Så bestemte koppen seg for å snike seg stille ut av huset. Den ville se verden, den som den hadde hørt så mye om under teselskapene. Mest av alt ønsket den å finne en venn.
Lenge vandret den på ukjente stier, så mye den fikk se, og slapp unna med et mirakel uten en sprekk. Men en venn fant den aldri. Så en dag satt den ved bredden av en bekk og var lei seg, og det virket for den som om noen gråt.
Den så seg bedre om og fikk øye på en liten, skitten grisunge. Han snufset lavt og la ikke merke til noen rundt seg. Da sendte koppen en solstråle til ham. Den løp lystig over ryggen til Pelle, kikket inn i de tårevåte øynene hans og tørket bort alle tårene.
Lille Pelle skrek av glede så høyt at koppen nesten sprakk av skrekk. Deretter fylte den seg med kildevann og foreslo at grisen kunne vaske seg. Solen varmet opp vannet, og grisen plasket gledelig i koppen, som i et badekar. Da viste det seg at han var lyserosa.
Alle skogens innbyggere samlet seg. Alle ble glade. Men da kom en skjære flygende og fortalte at Pelles mamma spredte seg gjennom skogen og lette etter sin kjære sønn. Da flettet dyrene et sterkt tau av gress og bandt det til håndtaket på koppen.
Grisen klatret opp i koppen, og fuglene løftet seg til værs med den frie enden av tauet i nebbet. De løftet koppen opp og fløy så høyt at det svimlet for grisen. Men til gjengjeld kom de raskt frem til Pelles hjem.
Alle ble glade: mamma fant sønnen sin, og koppen fikk venner. Lille Pelle var glad på alles vegne.
Og der sluttet eventyret. Har dere en yndlingskopp selv? Vil dere dele hemmelighetene deres med den?
