I et vakkert og stort hus bodde det en barneseng. Den hadde det fineste og varmeste sengetøyet, det letteste dynen i blondekant, en behagelig madrass dekket med et fint laken med en eventyrprinsesse, og en myk pute.
I denne sengen sov en liten vakker jente som het Lena. Hver morgen våknet hun, strakte seg i sengen, sprang raskt opp og løp til lekene sine, men glemte helt å rydde opp i sengen etter seg.
Sengen ble trist fordi hun likte orden i alt. Om dagen, etter en lang natt, elsket hun å hvile helt ordentlig og pent, men det rynkete dynet og det krøllete laket gjorde henne mye besvær. Lena ordnet aldri sengen sin etter å ha sovet. Hun ventet på at bestemor Vera skulle komme og rydde opp på soverommet hennes. Den stakkars sengen ble veldig lei seg, for hun måtte arbeide hele natten for at hennes eier skulle være varm og få søte drømmer. Derfor drømte hun om å få ordentlig hvile om dagen.
Sengen håpet veldig at Lena skulle bli større og ta vare på henne, slik som hun tok vare på jenta. Men tiden gikk, og den lille jenta ville ikke passe på sengen sin.
Og sengen vår likte heller ikke de grillene som Lena hadde hver kveld når hun skulle legge seg.
Hun gråt høyt og ropte:
Jeg vil ikke sove! Jeg vil leke med lekene mine! Jeg liker ikke sengen min!
Og den stakkars sengen ble enda tristere, for ikke alle liker sånn behandling. Og en dag, etter at jenta hadde våknet og gått til frokost igjen, bestemte hun seg for å lære henne en leksjon:
Siden jeg blir behandlet sånn i dette huset og ingen trenger meg, skal jeg gå derfra og finne en omsorgsfullt eier! For det er så vondt når ingen passer på deg og ingen elsker deg! — sa sengen og gikk ut av huset.
Med små skritt kom sengen ut på gaten, stilte seg midt på veien og begynte å tenke på hvor hun skulle gå.
Vår fluktning hadde aldri gått før, så det var tungt for henne å bevege seg på veien. Da hun så en sti, svingde hun av på gresset. Det var lettere å gå, for det myke gresset minnet henne om teppet på Lenas soverom.
Stien førte sengen inn i skogen. Det var så mye interessant og nytt for vår seng! Rundt omkring rislet trærne med blader, fugler fløy fra gren til gren og kvitret på sitt glade språk. Under grantreet lekte små kaniner troll-og-gjemsel, og små ekornunger kastet nøtter på dem og lo høyt.
Her skal jeg helt sikkert finne en ny eier! — tenkte sengen glad.
Akkurat da kom en liten pinnsvin løpende forbi.
Hallo, Pinnsvin! — sier sengen. — Vil du bli min eier og sove på min behagelige madrass?
Men pinnsvinnet lo bare av henne.
Hallo, Fremmede! — svarer pinnsvinnet. — Jeg ville gjerne, men jeg liker å sove om dagen i min koselige rede som ligger i røttene av store trær! Og du er så høy for meg, hvordan skal jeg klatre opp hver gang?
Og det løp videre, rasslende i bladene.
Sengen sukket, gikk dypere inn i skogen, og så en bjørn som plukket bær i buskene. Hun gikk nærmere.
Hallo, Bjørn! — sier sengen. — Du er sikkert sliten etter en hel dag? Vil du hvile på meg, og jeg skal synge en vuggesang for deg, så kanskje du sovner?
Hallo, Seng! Takk for tilbudet! Men hvis jeg legger meg på deg, knuser jeg deg med en gang, — svarte bjørnen. — Jeg liker det bedre i min varme hule, på myk mose.
Og han fortsatte å plukke bær.
Sengen ble veldig lei seg, men hun måtte fortsette. Hun hadde ikke gått mange skritt før en liten kanin sprang ut under føttene hennes:
Unnskyld, — sa kaninen til sengen og ville hoppe videre.
Hallo, liten! — svarte hun. — Du er så liten og rask, du blir sikkert sliten av å leke hele dagen? Jeg kan hjelpe deg å sove godt om natten! Se hvor koselig dynen og putten min er!
Kaninen ble nysgjerrig, hoppet opp på madrassen, la seg på den myke putten og dekket seg med det varme dynet.
Wow, hvor koselig og myk! Ikke som i vår hule! Vi har tre brødre og en søster til, vi ville alle passet på deg, — utbrøt kaninen. — Men unnskyld, på deg ville rovdyrene lett kunne angripe oss.
Kaninen hoppet ned fra madrassen og forsvant i gresset. Sengen gråt bittert, for det begynte å bli mørkt ute. Hun angret allerede på at hun hadde forlatt huset, og hun visste ikke veien hjem.
I mellomtiden sendte de lille Lena, etter å ha gitt henne varm melk før sengetid, som alltid med protester, til sitt soverom.
Hun ropte høyt og stamped med føttene:
Jeg skal ikke legge meg, jeg vil leke!
Men da hun trådte inn på soverommet sitt, stoppet hun opp av forundring: rommet var tomt, sengen var ikke der. Lena begynte å lete etter den rundt hele huset: hun kikket på foreldrenes rom, gikk til oppbygningen, til kjøkkenet... Sengen var ingen steder.
«Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg sove nå?» — tenkte den lille jenta skremt.
Hun forsto at sengen var veldig kjær for henne og at hun elsket den veldig. Plutselig følte Lena en så sterk tretthet at hun ville mer enn noe annet være i sin koselige, varme seng nå.
Men hva skulle hun gjøre, hvor skulle hun lete? Jenta kikket ut av vinduet og så fotspor fra venninnen på stien. Hun løp ut av huset og fulgte raskt sporene til fluktningen.
Lena begynte å rope høyt etter sengen sin:
Seng, hvor er du? Kom hjem, vær så snill! Jeg skal alltid elske deg og jeg skal ordne deg hver morgen! Jeg lover at jeg skal ta vare på deg!
Sengen hørte jentens stemme og begynte å arbeide seg ut av skogen. På skogkanten så jenta sin utmattede, ensomme seng. Hun løp til den, satte seg stille på madrassen og klemte putten varsomt.
Kjære Seng, jeg savnet deg så mye! Kom hjem, vær så snill!
Det var nesten helt mørkt ute, og jenta ble redd. Sengen smilte varsomt og skyndte seg hjem.
«Hvor fint det er å ha noen å passe på og å bli passet på, — tenkte sengen, og med små stille skritt på det myke gresset gikk hun hjem, og på henne, innpakket i det varme og myke dynet, sov allerede den lille Lena. Og hun drømte en vakker eventyrdrøm om hvordan hun våknet om morgenen, smilte og ordnet sin elskede seng.
