En gang havnet Filip i store vanskeligheter, eller mer presist – i en stor isbeger. Dette skjedde rett etter at han hadde slukt stjerner og hadde vondt i halsen i en hel uke! På grunn av dette sov den lille dragen dårlig om natten og gikk rundt slapp og ukonsentrert om dagen.
Så han falt rett ned i denne isen. Og satt fast i den opp til halsen. Han klarte ikke å komme seg ut av det klebrige, kalde begeret. Så han satt der i en halv dag i isen. Det eneste han kunne gjøre var å vente på hjelp og spise. Og kulde er farlig for ilddragende drager, selvom de er små!
Men hvordan skulle Filip vite at han ikke kunne spise is? Han spiste jo bare litt – et halvt beger, men konsekvensene var alvorlige!
Nei, han ble ikke forkjølet og fikk ikke halsbetennelse, ingenting slikt. Men nå kunne han aldri bli en ekte ilddragende drage! Egentlig kan ikke små drager puste ild som de voksne ennå.
Men hvis man prøver, kan man sende ut røyk og til og med morsomme røde gnister. Etter isen hadde Filip mistet denne evnen fullstendig.
Han var forferdelig lei seg over sin favorittbeskjeftigelse – verken røyk eller gnister kom ut. Vennen Fredrik sympatiserte med ham, Thomas syntes også synd på Filip, men det var noen som åpenlyst lo av ham. Felix mistet ingen anledning til å erre Filip.
Frida leste alltid formaninger og ville sende ham til legevakten, og de voksne brydde seg ikke i det hele tatt. Det var ikke noe annet å gjøre enn å akseptere det, men fra tid til annen var det veldig trist likevel.
Sånn satt han en gang på en gren og var stille og trist. Og så så han noe! I parken var det øde, bare ett menneske var på en benk langt borte. "Det ser ut som en unge," tenkte Filip. "Gråter den kanskje?".
På benken gråt faktisk en liten jente. Hun hulket så mye at Filip syntes synd på henne. Men han torde ikke fly nærmere.
Det var som bare det. En jente, ikke noe annet. Hør hvordan hun piper.
Sa Fredrik som plutselig dukket opp.
Har aldri sett en så høylytt. Selv om det finnes massevis av dem under treet her.
Har hørt høyere.
Sa Felix, som fløy etter Fredrik.
Filip, hva gjør du her? Drømmer du fortsatt om å puste røyk? Eller har du bare funnet noen å gråte sammen med?
Filip ble helt oppblåst, han var så lei av denne Felix.
Hvor rare de er, mennesker.
Sa Frida. Hun satte seg også på grenen deres.
For noen enorme skremmende skapninger!
Ja, helt klart, kjempestore.
Var Fredrik enig.
Det hadde vært bedre om de var som oss. Da hadde jeg kanskje til og med hjulpet... vel, den som gråter der borte.
Filip lyttet og lyttet og holdt det ikke ut lenger. Han fløy rett bort til jenten. Han satte seg ved siden av denne enorme gråteklysa på kanten av benken og ble straks forvirret. Hva skulle han si? Hvordan skulle han trøste henne?
Så han bare så oppmerksomt på jenten. Hun ble plutselig stille og så redd på Filip.
Du... er... hikk... hvem er d-du?
Det var forståelig, når man gråter så mye – vil du eller ikke, så hikker man.
Jeg er Filip. Og du?
Jeg er Anna. Hvor kommer du fra?
Svarte jenten.
Jeg? Fra dragetreet, det der borte.
Og Filip viftet mot huset.
Å! Visste ikke at noen bodde der. Jeg bor i et hus, men man kan ikke se det herfra, det er langt borte.
Hvorfor sitter du her uten barnevakt da, hvis huset er langt borte?
Jeg har ingen barnevakt. Jeg var på tur med mamma i parken, og hun forsvant.
Filip så at dette var ille, nå ville hun begynne å gråte igjen.
Vil du at jeg skal gi deg noe?
Med disse ordene grep dragen et blad med en larve fra bakken og dro det til sin nye bekjentskap. Hun hoppet opp fra benken med et skrik og viftet med hendene mot ham.
Okei, okei, ingen gaver, jeg gråter ikke lenger!
Hun satte seg ned igjen og smilte til og med litt.
Vis meg heller hvordan du puster ild! Drager, de puster jo alle ild?
Da var det Filips tur til å bli mørk.
Jeg kan ikke.
Mumlet han.
Å, det gjør ingenting da, ellers brenner du kanskje benken.
Resonnerte hun. Plutselig begynte de andre små dragene å fly til dem fra alle kanter. Frida landet rett på Annas hode.
Å.
Ble jenten redd. Og Felix fløy rett til nesen hennes og begynte demonstrativt å lukte på henne.
For en kjempe. Selv om hun ikke er så skummel som hun så ut på avstand!
Sa Fredrik.
Og så langt hår hun har på hodet.
Thomas dro henne i en lys hårlokk.
Au!
Jentens lepper krøllet seg av fornærmelse og øynene begynte å glitre igjen.
Hvorfor plager dere henne?
Protesterte Filip. Men ingen av vennene hans tenkte på å slutte, de diskuterte høylytt jenten, tok på håret hennes, nesen og kikket i ørene. Hun krøp sammen og begynte å gråte igjen. Da holdt Filip det ikke ut for andre gang. Han ble sint og pustet ut!
Men ikke ild – fra halsen hans kom det plutselig en ekte snøstorm. En hel salve av snø traff Felix i nesen, og Fredrik og Frida fikk rim på ørene.
Det var jo fantastisk.
Jublet Fredrik. Alle små dragene fløy nærmere den overraskede Filip og ba ham gjenta trikset.
Han pustet gjerne på dem igjen, og skapte en lett rekke av snøfnugg og kjølte ned alle ansiktene.
Så derfor kunne du ikke puste ild, du er en snøpustende drage!
Skjønte Anna.
Å, jeg fant mamma. Mamma! Ha det, Filip!
Og jenten løp til moren sin. Og den fornøyde snøpustende dragen vinket etter henne.
