I familien av blå lastebiler ble det født et lite barn. Sammenlignet med foreldrene sine var han en ganske liten blå lastebil. Pappa fraktet store laster, og mamma holdt ikke tilbake heller – folk stolte på henne med sine viktige og tunge kjøp. Tiden gikk, lastebilen Tema vokste, og hver dag ønsket han å bli større og mer voksen. «Da vil de helt sikkert stole på meg med viktige kjøp!» Han snudde seg ofte foran speilet:
Mamma, mamma, når blir jeg stor?
Ikke skynd deg, min sønn, alt har sin tid.
Ja, det er lett for deg å si, du får frakte møbler og andre ting, men jeg får ikke det… – sukket Tema.
Mamma smilte alltid på det:
Det er handlingene våre som gjør oss store, ikke størrelsen på lasteplanet, slik som hos meg eller pappa!
Men Tema kunne ikke forstå hvordan handlinger kunne gjøre hjulene større eller få lasteplanet til å vokse.
Men så en sommerdag fikk Tema en viktig oppgave: å frakte byggeklossene til barnehagen. Stolt og glad dro han av gårde for å utføre oppgaven, men veien til målet hans var blokkert – det pågikk arbeid, og han måtte kjøre en omvei, noe som ville koste ham en hel time ekstra! Tema ble så lei seg at han nesten ville gråte, men da husket han en annen vei gjennom en liten skog. Han ville kanskje bare miste et par minutter, men da ville han komme rett foran barnehagen.
Å kjøre på skogsstien var ren glede på en varm dag, men lastebilen hadde en viktig oppgave, så han bestemte seg for ikke å bli distrahert, da hoppet et lite ekornunger plutselig ut foran ham.
Det er heldig at farten er lav, jeg bremset – hvorfor hoppet du ut på veien? – begynte Tema å skjelle ut ekornet.
Unnskyld, jeg ville ikke det! Jeg har mistet mamma! – og det lille dyret begynte å gråte.
Tema hadde det travelt, men han kunne ikke la ekornet være alene.
Ikke gråt, vi finner mamma di, stig inn i førerhuset, så skal jeg tute, da hører hun oss raskere.
Ekornet sluttet å gråte, og han kikket nysgjerrig ut av førerhuset – når får man anledning til å kjøre sånn! Og Tema tuter av all kraft, noe som tiltrakk seg oppmerksomheten til en skjære:
Hva lager du her og lager så mye bråk, oppfører du deg dårlig?
Nei, tante skjære, vi leter etter ekorns mamma, han har gått seg bort!
Ah – sa den nysgjerrige fuglen – Da skal jeg også lete med dere.
Ekornet leter etter mamma! Ekornet leter etter mamma! Ekornet leter etter mamma! – skrek hun uavbrutt mens hun fløy rundt i skogen.
Hvor, hvor er min lille? – mamma ekorn dukket opp og var ved siden av sitt villfarende barn.
Takk skal du ha, min kjære! – mamma ekorn kysset forsiktig den lille lastebilen.
Ja, ikke noe å takke for – pep den nå røde lastebilen svakt, det skjedde når han var veldig flau.
Etter å ha sagt farvel til de nye vennene, skyndte Tema seg av gårde – det var ikke bra å være sen med en så viktig oppgave! Han hadde ikke kjørt langt før han hørte en stønning.
Lastebilen stoppet og lyttet, lyden var veldig svak. Tema begynte å se nøye på veien og så da en liten frosk – en stor gren hadde presset ham ned, og det stakkars dyret kunne knapt puste.
Stakkars lille, jeg hjelper deg nå! – Tema fjernet forsiktig grenen – Går det bra med deg?
Frosken, etter å ha ligget i noen minutter, hoppet allerede rundt lastebilen:
Kvakk-kvakk, takk skal du ha, min venn! Vil du ikke høre de morsomme sangene til frosk-vennene mine?
Med stor glede, men bare neste gang, jeg har veldig dårlig tid! Ha det, frosk!
Ha det, lastebil!
Med alle skogseventyrene sine glemte Tema tiden, han var 30 minutter for sen! Barnehagelederen møtte ham ved inngangen til barnehagen.
Tema, Tema – sa hun strengt – Jeg trodde du var en ansvarlig lastebil, å komme så sent!
Og den blå lastebilen ble rød igjen, denne gangen av skam.
Jeg må fortelle foreldrene dine at du er for liten til å frakte selv slike laster!
Vent, ikke skjell ham ut, det er ikke hans skyld! – mamma ekorn og ekornet skyndet seg allerede til barnehagelederen og lastebilen, og frosken var med, skjæren hadde ført dem.
De begynte å fortelle hva som hadde skjedd på skogsstien. Barnehagelederen lyttet med stor interesse uten å avbryte dem, og Tema… Han følte seg som en kameleon, ble nå rød, nå blå, alle følelser var blandet – på den ene siden var han skamfull over å være sen, men på den andre siden var han flau over at skogsdyrene roste ham så mye, for han hadde ikke gjort noe spesielt, han hadde bare hjulpet!
Unnskyld, Tema – sa barnehagelederen – Jeg visste ikke at du hadde slike viktige grunner. Foreldrene dine er veldig heldige som har en så snill og omtenksom sønn!
Hjemme så foreldrene på sin lastebil-sønn med stolthet (barnehagelederen hadde fortalt dem alt), som snudde seg foran speilet.
Og mamma lastebil, som tørket tårer av glede fra lysene sine, sa:
Tema, hvor stor du har blitt!
Tema så med undring på sitt eget speilbilde – det så ut som før, lasteplanet, hjulene, hva hadde endret seg? Og da husket lastebilen mors ord om at det er handlingene våre som gjør oss store!
