Det bodde en gang en bjørnefamilie i skogen: pappa Bjørn, mamma Bjørnedame og sønniken Bjørnungen Misha. En dag dro pappa og mamma bjørn ut i skogen for å samle bær og kongler til vinteren, og før de dro ga de Misha beskjed: «Vi drar hele dagen, og du må være snill, vente på oss hjemme og ikke gå noe sted fra tunet!». Og så dro de.
Misha satt hjemme og satt, men solen ute var så fristende at han bestemte seg for å gå ut på tunet og leke. Han rullet rundt i gresset og nøt solen. Han så en sommerfugl på en blomst, sneg seg bort for å fange den, men den fløy opp og landet på en annen blomst. Han hoppet etter den igjen, og den fløy enda lenger bort.
Slik løp Misha etter sommerfuglen, løp og løp, og merket ikke at han hadde gått bort fra huset og endte opp i en ukjent skog.
Bjørnungen ble redd, løp fram og tilbake på lysningen, så seg omkring og så ikke sitt hus noe sted. Han ropte og ropte, kalte på mamma, men ingen hørte ham. Så satte Misha seg under et tre og gråt bittert.
I det samme fløy en spiss-neset mygg gjennom skogen, så bjørnungen sitte under treet. Myggen ble glad, for nå kunne den bite ham på nesen og få seg et ordentlig måltid. Men akkurat da den skulle fly bort til Misha og bite ham på nesen, så den at han gråt og tørket tårene. Myggen ble lei av å bite Misha og bestemte seg for å spørre hvorfor han var så lei seg.
Hvorfor gråter du, tykktasset?
Hvordan skal jeg ikke gråte, lille mygg! Jeg ble borte! Jeg løp bort fra huset, løp etter en sommerfugl og ble vildfaren. Du fløy høyt, så fly opp og se om du kan se hytta mi!
Myggen fløy opp, fløy og fløy, og begynte å bli sliten. Og granene og furuene i skogen var så høye at det var ikke så lett å fly høyere enn dem. Akkurat da fløy en rask spurv forbi. Han så myggen og tenkte at han skulle spise insektet.
Han åpnet bare nebbet for å svelge den, men myggen ropte til ham: «Stopp! Ikke spis meg, spurv! Hjelp meg heller å finne Mishas hus, for jeg orker ikke å fly høyere lenger».
Spurven så ned: der satt Misha og gråt. Spurven bestemte seg for å hjelpe siden det var sånn. Han fløy høyere enn granene og furuene, så seg omkring og så Mishas hytte. Så fløy han ned til bjørnungen og kvitret: «Løp etter meg, Misha! Jeg skal vise deg hvor hytta di er!».
Bjørnungen løp etter spurven, løp og løp og kom ut på en liten eng ved sitt hus. Der hadde foreldrene hans, bjørnene, allerede kommet tilbake fra skogen og lette etter ham. Da han så dem ropte han av glede: «Mamma, pappa, jeg er her!». Foreldrene hans klemte ham hardt: «Du skremte oss, Misha den forsvunne. Ikke gå alene i skogen igjen, lytt til mamma og pappa, ellers kan det skje noe dårlig!».
Misha lovet dem at han fra nå av alltid skulle lytte til foreldrene sine. Og myggen og spurven ble venner hans fra den dagen av.
