Dette skjedde for lenge, lenge siden. Min oldemor hørte det og fortalte det til min bestemor, og hun fortalte det til meg. Nå forteller jeg det til dere, og dere kan tro det hvis dere vil, eller la være.
For mange år siden levde det på jorden modige og sterke mennesker. De var vakre både i sjel og kropp. De kalte seg Narter, og stedet de bodde på hadde det melodiske navnet Alania, et sted med magiske vakre omgivelser! Snødekte tinder som strekker seg mot den blå himmelen, eventyrlig vakre fjellkløfter, smaragdgrønne åser og turkise innsjøer… Luften er ren og klar som krystall. Den er fylt med den fine duften av …mmm… sjeldne blomster: gjennomsiktige edelweiss, alpine rododendron, fjelliriser, fersk engurt og en utrolig varme som strømmer fra selve dypet av denne jorden.
Akkurat på et slikt sted bodde en Mester med gull i hendene. Folk undret seg: alt som Mesterens hender rørte ved, ble som ved magi til skjønnhet. Mesteren arbeidet mye, hjalp små og store og gledet både barn og voksne.
En dag, etter tungt arbeid, satte Mesteren seg under et tre for å hvile litt, og han merket ikke at han sovnet. Gjennom søvnen hørte han skogens sus, brølet fra den voldsomme fjellelven, og plutselig et kvitter av fugler høyt over hodet. De kvitret i munnen på hverandre, som om de ivrig ville dele noe.
Mesteren lyttet uten å åpne øynene…
Bli ikke overrasket. Mesteren vår kunne forstå dyrenes og fuglenes språk uten problemer, for han elsket og vernet om naturen.
På en grein i treet hadde tre små fuglinger slått seg ned, å dømme etter stemmene.
Tjirp, tjirp, tjirp, for en vakker stemme søstrene våre har! kvitret én av fuglene.
Ja, fortsatte en annen, vi kan kvitre både sorgfullt og gledesfullt. Og også klart og lett.
Interessant, tok den tredje opp, men kan det være at noen andre synger like vakkert som vi?
Tøys, neppe, nei! var alle tre enige, fløy opp og forsvant.
Da våknet Mesteren. Han tenkte seg om… Fuglesamtalen hadde rørt og inspirert ham. Han klarte ikke holde tilbake det overveldende ønsket om å skape, reiste seg og begynte på arbeidet.
Mesteren gikk opp på den skogkledde fjellsiden på sørsiden, der solen gavmildt gir sin varme til alt rundt. Der fant han en stor, sterk hasselbusk og skar en rund skål av en tykk gren. Han spente to strenger av hestehår, og instrumentet begynte å spille så langtrukket og klagende at hjertet krympet seg. Da gråt både skogen og fjellene. Fra ingensteds kom det skyer, og fra himmelen rant tårene… Så dystert og sorgfullt sang instrumentet
Det virket så enkelt: to strenger og en trekropp, men det lød som en menneskelig, knirkende stemme. Det var ikke et instrument for alle hender, bare for milde og gode hender.
Lenge stirret Mesteren på sitt verk og ga det et navn, slik foreldre gir navn til barnet sitt. Han kalte det Kisyn-fandyr (fra ordet «kis», som betyr hår).
Dagen etter, der tre elver flettet seg sammen til én strøm ved foten av tre fjell, fikk Mesteren øye på en mektig svart seder. Den rusket med sine lodne greiner.
Mesteren valgte en hel bit og skar ut en trekantet bunn som lignet en bue, og spente strengene. Da kom solen, som hadde gjemt seg bak de mørke skyene, til syne. Rett foran Mesteren landet tolv skinnende solstråler på bakken. Det virket som om de nettopp hadde sprunget ut av et himmelsk «solfall». De hoppet fra den ene strengen til den andre, og så begynte de å spille…
Og det strømmet ut en melodi, øm, solrik og skimrende. Den lød slik at alt rundt ble stille i forundring. Det virket som om instrumentet spilte den vakre melodien helt av seg selv. Som om en kraft løftet det og bar det høyere og høyere, opp i den klare azurblå himmelen.
Ingen våget å røre seg, for ikke å skremme bort stemmen. Den som sang, rant utover åser og fjell, bredte seg over det smaragdgrønne gresset og klang i den høye himmelen.
Et utrolig under! tenkte Mesteren. Jeg trodde aldri at solstråler kunne være så dyktige musikere!
Mesteren kalte instrumentet fandyr, som betyr «musikk».
Det tredje instrumentet laget han av en sivstengel der han boret små hull. Da begynte det å klinge en musikk så lett og klar, som om fjellvinden spilte den. Mesteren kalte instrumentet uadyndz, som betyr «pust».
Så snart uadyndz begynte å spille, skjedde det utrolige: elvene gikk over sine bredder, fjellsidene ble dekket av et grønt teppe, og på engene dukket det opp mange slags blomster. Blant dem begynte sommerfugler og bier å fly. Bjørnene våknet fra vintersøvnen og kom ut av hiene sine. Den ekte våren var kommet…
Mesteren så med beundring på det som skjedde og sa: «Lydene fra disse instrumentene har brakt til vårt hjem farn, den himmelske nåden. La den magiske musikken alltid klinge, fandyren!»
Fra da av laget han sine håndverk til rytmen i melodiene. Og disse melodiene satte seg sammen til sanger som hyllet alt Mesteren så rundt seg: de vakre blomstene, krystallklare fjell, gjennomsiktige elver og blå innsjøer. Alt som levde og vokste på den kjære alanske jorden. Musikken sang om alt som fylte Mesterens sjel.
I lydene fra musikkinstrumentene (fandyr, kisyn-fandyr og uadyndz), skapt av Mesteren, fant folk trøst når ulykken rammet. Og når noe godt hendte dem, løste de også ut sin glede i den vakre klangen.
Derfor begynte folk å si at det finnes sanger for alle livets anledninger, og at det ikke finnes et eneste menneske som i sitt liv ikke har sunget sin egen sang.
Så la den magiske musikken alltid klinge, fandyren!
