En gang i en park bestemte insektene seg for å arrangere en sportslig konkurranse, «Kakerlakkløpet». Hovedpremien skulle være nektar fra en solsikke som nettopp hadde åpnet seg. Nesten alle innbyggerne i parken ville delta, for alle ville prøve den herlige honningdrikken.
De ble enige om at løpene skulle starte så snart det første solstrålen traff det store bladet på solsikken. Mange kunne ikke sove: bikuben surret av hundre bier som valgte den mest verdige kandidaten til konkurransen.
Billene diskuterte også, og de kranglet litt. Sommerfuglene gjorde kveldsgymnastikk og la seg for å samle krefter. Marihøner pusset vingene sine.
Bare to larver var ikke bekymret for noe, for de bestemte seg for å lure: den ene skulle stå på startstreken, og den andre skulle under nattens dekke krype bort til solsikken for å gjemme seg under bladene. Og når alle kom løpende mot mål, skulle hun krype frem og si:
Jeg er allerede her.
De lignet hverandre og trodde at ingen ville legge merke til juksen.
Og så kom den lenge ventede morgenen. Edderkoppene hadde spunnet et lett nett for tilskuerne og supporterne, og de hadde også strukket en tråd som deltakerne skulle rive over på målstreken.
Klar! Ferdig! Gå! Og deltakerne – noen fløy, noen krøp, noen hoppet – haste mot det etterlengtede målet. Den raskeste viste seg å være den lille bien, for hun hadde flydd slike strekninger mange ganger før. Fornøyd satte hun seg på solsikken og begynte å synge sin lille sang.
Men da krøp larven frem og brummet:
Hva surrer du om? Jeg har vært her lenge, jeg rakk til og med å sove mens dere kröp av gårde som snegler.
Ingen trodde sine egne øyne, dette kunne ikke stemme. For mange hadde sett hvordan larven på startstreken pustet tungt og krøp og stønnet, og nå satt hun ved solsikken og påsto at hun hadde vunnet løpet.
Da kunngjorde den raske edderkoppen for alle at larven var en svindler.
Hva kan du bevise? ropte hun.
Dette kan jeg! sa han og førte bien nærmere alle sammen.
Se, på kjolen hennes sitter målnettet som denne lille jenta rev da hun kom frem. Men på larven finnes ikke noe nett, altså har hun sittet her lenge.
Alle rundt begynte å mumle og surre. Bare den lille bien sa:
La oss ikke krangle, la oss holde et fest for hele verden og danse. Solen står opp, dagen begynner.
Alle var enige – ingen ville ødelegge humøret.
