En myk plysj-bjørn hadde ligget bak kommoden i mange år, dekket av støv som et teppe. Hans lille slitte øre stakk knapt ut, og ingen la merke til det. Ingen visste at Misha så alt som skjedde rundt ham med sine sorte knappøyne.
Der er de vakre røde hælskoene ― mamma Nadia samler leker i en eske, og Misha blir som vanlig ikke lagt merke til. Misha elsker mamma Nadia. Hun nynner ofte noe muntert, og bjørnen husker kort hvor glad han var før.
Mot middag dukker Bonja opp i rommet ― en stor, munter hund. Hun griper en lyst grønn ball og jager den rundt i rommet, og slår med sin enorme hale på de pent oppstilte lekene på hyllene. Selvfølgelig ikke som Misha ― andre: nye, nødvendige. De er ikke dekket av støvlag og er stolte over at de blir tørket hver lørdag.
Noen ganger tenkte Misha at hvis han ble funnet, ville han også få plass på hyllen, sikkert ved siden av den nye roboten eller byggesettene. Tidligere hadde han til og med prøvd å snike seg ut fra bak den gamle kommoden, for å bli sett, for at de skulle bli glade, vaske og kjemme ham. Men gjennom årene hadde han bare klart å vise spissen av øret, og det var ikke nok.
Men nå visste han at ingen trengte ham lenger, og han nøyde seg med lite: han så gjennom spalten under kommoden på livet i rommet. Kanskje var det bra at alle hadde glemt ham. For til tross alt var Misha hjemme: han ble ikke kastet ut på gaten eller gitt til noen andre.
Om kvelden høres Mishas aller favorittlyd ― Sanjas latter. Hun ler alltid så høyt at selv de mest avsidesliggende hjørnene blir fylt av hennes glede. Sanja går rundt i huset i stripete sokker. Noen ganger er de i forskjellige farger, som i dag for eksempel. På venstre foten pryder en rosa sokk med hvite striper, og på høyre foten ― en hvit med rosa striper.
Og så kommer det på tide å gå til sengs. Det er det tristeste. Misha husket godt hvordan Sanja for mange år siden var så liten og skjør, og han var hennes favoritt plysj-venn. Den lille jenta presset bjørnen tett til seg mens hun sov og nøt å bite på det mye lidende øret. Men Misha klaget aldri, han likte å sove på en myk pute og være dekket av et varmt teppe.
Misha husket hvordan Sanja vokste opp. Hun arrangerte de beste tedrikningene i hele lekeverdenen! Så omsorgsfullt, snill og øm, helte hun te til alle gjestene ved bordet, til og med til Bonja. Og han hadde den største koppen med tre skjeer sukker.
Da Sanja ble litt eldre, elsket hun å legge plysj-vennen til sengs. Ja, han fikk sin egen lekeseng. Og jenta leste ham sin favorittbok hver kveld og sa at hun aldri skulle glemme ham, selv når hun skulle begynne på skolen eller bli helt stor og jobbe i en ballongbutikk. Hun lovet å ta ham med seg på jobb. Og Misha sovnet, og hans knappøyne smilte. Han trodde på Sanja.
Og nå er Sanja helt stor: hun går på skolen, pakker sekken hver morgen. Noen ganger faller en blyant og ruller rett under kommoden. Misha tenker at dette er det øyeblikket, og jenta skal endelig se den gamle vennen, men Sanja tar bare en annen. Og så lukkes døren bak henne.
Og Sanja legger seg til sengs alene. Og leser ikke høyt for noen på kvelden. Og Misha sovner i sitt lille hjem rett på gulvet, blåst av vinden fra det åpne vinduet.
Så kommer en ny dag. Sanja går til skolen, og de røde skoene til mamma Nadia dukker opp. I dag er hun ikke alene. Fra morgenen av leker Bonja i rommet. Denne gangen har hunden stjålet en forferdelig pipende dukke, og mamma tar den raskt fra hunden.
Misha vet at Bonja ikke gir opp og vil helt sikkert finne seg et nytt offer blant Sanjas leker. Et par sekunder senere jager den uutholdelige hunden allerede blyanter rundt i rommet. En annen blyant ender under kommoden. En stor, fluffig hundepote trenger dristig under kommoden. Og i samme øyeblikk føler Misha at øret hans er i hundens munn.
Det er ikke lett å trekke Misha ut, men Bonja er sta. Hun gryner. Enda litt til, og øret vil rives av. Mamma Nadia kommer til unnsetning i tide og jager den lekende hunden vekk.
Hundrevis av tanker farer gjennom Mishas hode samtidig. Han er funnet! Han er i hendene på mamma Nadia. Hun ser på ham overrasket, som om hun ser ham for første gang. Men han husker henne! Han elsker hennes røde sko! Og så stiller hun det viktigste spørsmålet for Misha: «Hva skal jeg gjøre med deg, Misha?»
Hvis han kunne, ville han bedt henne sette ham på hyllen, selv på den lengste. Eller legge ham i esken med leker, selv på bunnen, for å være usynlig. Eller til og med returnere ham bak kommoden. Ja, det er støvete og trangt der, men han er vant til det. Bare ikke kast ham ut, ikke gi ham til noen andre.
Men Misha tier stille, og mamma Nadia bærer ham allerede vekk. Det siste han ser er Bonjas triste øyne. Hennes bytte ble tatt fra henne. Nå er han i et rom, helt ukjent, voksent.
Sanja kom hjem fra skolen tidligere enn vanlig. Hun satte seg trett på senga og begynte å pakke ut sekken. Leksjoner, leksjoner, leksjoner, og så lekser, så fritidsaktiviteter… Hvis hun rekker det ― skal hun lese sin favorittbok før sengetid. I dag ler hun ikke, leker ikke med roboten eller favoritt-hunden. Misha ville blitt veldig lei seg hvis han hadde sett henne trist, men han så det ikke, han var ikke lenger bak kommoden.
Sanjas dag var uendelig lang. Til slutt hørte Sanja det kjente «Det er på tide å sove» fra mamma fra rommet ved siden av. Virkelig, det er på tide. Jenta hadde allerede skiftet til pyjamas da mamma banket på døren og gikk stille inn i rommet.
Sasha, jeg fant noe bak kommoden, ― sa hun og satte seg på senga.
Hva? «Blyanter og penner?» ― spurte Sanja trøtt.
Se her, ― svarte mamma og ga datteren plysj-bjørnen, ― jeg tenkte å kaste ham, men jeg klarte ikke. Hvis du vil, kan vi gi ham til noen. En kollega på jobb har en liten datter...
Misha! ― avbrøt jenta mamma og grep bjørnen. ― Hvor har du vært!»
Sanja er glad. Det betyr at hun husker. Det betyr at hun ikke løy.
For første gang på mange år smiler de sorte knappøynene igjen.
