Somme steder i en herlig liten by, hvor solen skinner sterkt og havet og elvene glitrer i turkis-blått krystallklart vann, bor vakre fugler.
De er så vakre at alle andre innbyggere i denne herlige byen blir inspirert og får bedre humør bare ved synet av dem.
Fuglene gleder ikke bare alle som bor i byen, men utfører også mange viktige oppgaver. Noen av dem leverer viktige budskap til andre byer, og noen fugler ønsker gladselig god morgen med sin vakre sang.
En spesielt viktig oppgave er å redde planter fra skadelige insekter og ulike sykdommer. For dette bruker fuglene sin skarpe nebb, og utretter seg ikke med å ødelegge parasitter.
Alle fuglene i denne byen levde i store, lykkelige og samholdsfulle familier. Når fuglekyllinger ble født, begynte mødrene, fedrene, brødrene og søstrene deres å lære den nyfødte alt det de selv kunne.
Den viktigste oppgaven var å lære den lille fuglen å fly. For alle fugler har vinger, og derfor må de absolutt sveve høyt-høyt på den endeløse himmelen.
Fuglefamiliene bodde på et høyt fjell. Der hadde hver familie sitt eget hus, og alle var lykkelige og samholdsfulle.
Og så ble det født en fuglekylling i en av familiene med vakre fugler. Han var så liten at brødrene og søstrene hans noen ganger lo av ham. Den nyfødte fuglen ble kalt Lili. Kanskje det var en anspilling på lilliputianeren.
Se hvor morsom og klønete han er!
Brødrene og søstrene hans lo godmodig av fuglen.
Han blir kastet rundt av vinden, hvordan skal han fly høyt på himmelen?
Slutt å plage lillebror din!
Moren irettesatte de større fuglekyllingene.
Han vil absolutt lære å fly, han trenger bare å bli litt sterkere.
Noen dager gikk. Lilis mor og far fløy hele tiden hjemmefra for å lete etter mat. De måtte jo fø den nyfødte fuglen. De voksne ungene kunne allerede fly selv, men foreldrene lot dem ikke ennå lete etter mat.
Derfor tilbrakte fuglekyllingene hele dagene med å leke, hoppe fra tre til tre, løpe fra eng til eng og flagre over de krystallklare elvene og innsjøene, og beundret sitt vakre fargespill i refleksjonen.
En dag fløy mor og far igjen for å lete etter mat.
Vi fløy bort, og dere blir hjemme alene. Vær så snill og ikke gjør noe dumt mens vi er borte. Og ikke glem Lili, han er fortsatt bare en liten baby.
Foreldrene ga instruksjoner til ungene.
Ikke bekymre dere, mor og far, vi skal ha det gøy her.
Fuglekyllingene svarte foreldrene.
Mor og far slo med vingene og fløy bratt opp over avgrunnen som var synlig dypt nede fra toppen av fjellet. På få sekunder var de borte i skyene.
Fuglekyllingene begynte med sine vanlige gjøremål. Sammen med Lili begynte de å leke fangeleken, hele tiden plaget den lille.
Kvelden kom, og mor og far kom ikke tilbake. Solen var nesten skjult bak kanten, og fuglekyllingene stirret håpefullt inn i skyene, hvorfra de returnerende foreldrene vanligvis dukket opp. Men mor og far kom ikke.
Natten kom, fuglekyllingene sovnet, klamrende seg til hverandre. Med de første solstrålene åpnet Lili øynene og så at verken broren eller søsteren var i nærheten.
Han sprang opp og ville løpe for å lete, men plutselig ropte broren på ham.
Lili, mor og far vår kom aldri tilbake. En av våre fuglevenn fortalte at de kom inn i en storm og far fikk såret vingen. Uten vår hjelp klarer de seg ikke, mor kan ikke bære ham hjem alene. Men uten deg blir det vanskelig for oss. Vi er små, så selv din styrke vil være nødvendig for at vi skal kunne løfte far og bringe ham hjem.
Men hvordan? Jeg kan jo ikke fly i det hele tatt!
Sa Lili skremt.
Nei-nei, det er så mye vind der nede, jeg blir blåst langt-langt bort og knust mot bergene.
Du må hjelpe oss. Du trenger ikke å være redd. Du er en fugl! Og du må fly! Tro meg, du klarer det helt sikkert.
Broren og søsteren prøvde å overtale Lili.
Lili skjelte så mye at det så ut til at han ikke engang kunne løfte vingene. Ikke å snakke om å fly! Han løp til sitt hemmelige sted, pakket seg inn i det myke gresset som foreldrene hadde samlet, og lukket øynene.
Lili forestilte seg hvordan han tok et skritt inn i avgrunnen og falt ned. Der vises enorme steiner og et grunnløst hav. Fuglen faller, knuses mot steinene, og hans livløse kropp blir båret bort av bølgene.
Alle disse skumle tankene ble avbrutt av broren sin stemme.
Lili, hør på meg, vær så snill. Da jeg bare var født, var jeg også, som deg, liten og klønete og feig. Det er nå jeg er så stor, modig og dristig. Men for ikke så lenge siden var jeg ikke bare redd for å fly, jeg var redd for å se ned fra fjellet.
Er det virkelig sant? Du er jo den modigste!
Sa Lili oppriktig overrasket.
Ja, jeg sier sannheten. Og jeg vet en ting – du må overvinne frykten din og ta det første steget. Vi er fugler, vi har vinger, så vi må fly. Du klarer det helt sikkert, du skal se. Mor og far vår venter på oss, de trenger hjelp, og bare vi sammen kan hjelpe dem.
Sa broren trygt.
Lili lukket øynene et øyeblikk og forestilte seg at han aldri skulle se foreldrene sine igjen.
Jeg skal prøve! Jeg må! Jeg er en fugl og jeg har vinger, så jeg klarer det helt sikkert!
Sammen med broren sin løp de til kanten av fjellet, hvor søsteren hans ventet.
Nå, er dere klare?
Ropte broren.
Vi er klare!
Hvisklet Lili og presset seg tett mot broren sin med vingen.
Sammen, holdt de hverandres vinger, tok de et skritt fremover og befant seg over avgrunnen.
Nå skal du slå med vingene dine, Lili! Vær ikke redd, se hvor vakkert det er rundt oss! Det er jo et mirakel!
Ropte broren.
Lili åpnet øynene og kunne ikke tro det som skjedde. Nede fløt skyene forbi, og han, den lille og klønete fuglen, fløy stolt over dem, og slo med vingene.
Jeg klarte det! Jeg flyr! Hurra!!!
Lili kunne ikke være mer fornøyd.
Etter noen timer så de mor og far nede, som lå på grenene av et tre. Da de kom ned til foreldrene, løftet fuglekyllingene dem og fløy høyt-høyt opp.
Familien ble gjenforent igjen, og Lili var ikke lenger redd for å fly. Han trodde på seg selv, han ville lære. Og i dette hjalp broren sin tro og ønsket om å redde foreldrene ham. Han er sterk, han klarte å overvinne frykten! Han er en fugl!
