Hvis du deler noe i to like deler, kalles hver del en halvdel. Alt på jorden har sin egen halvdel. To kirsebær forbundet med en tynn pinne – to modne halvdeler. De er fine både sammen og hver for seg.
Hvis du legger et saftig kirsebær i munnen, kan du kjenne søt og sur smak samtidig, og inni – en hard stein. Hvert kirsebær er deilig, men oftest vokser de i par. For to kirsebær på samme gren – det er dobbelt så deilig!
Mennesker har også sine «andre halvdeler». For eksempel er mamma og pappa to «halvdeler» forbundet av kjærlighet. Noen søker etter sin «halvdel» hele livet, gjør feil, bekymrer seg, men gir ikke opp. Ingen vil være et ensomt kirsebær på en gren, for sammen er det både enklere, morsommere og roligere.
Og skjelmaktige Kupido hjelper «halvdelene» med å finne hverandre. Han er en liten, rund gutt med røde kinn som har magisk kraft. Han kan se de tynne trådene som forbinder to «halvdeler» til en – som pinnen på kirsebæret. Og så knytter Kupido disse trådene i en knute, og «halvdelene» blir forbundet – de blir forelsket.
Kupido kalles ikke for ingenting en skjelmak. Han kan ikke sitte stille. Og hvis gutten blir lei seg – vær forberedt på eventyr. Eller moro. Det avhenger av hvordan du ser det.
Vidar og Sonia kranglet en gang på lekeplassen. De kunne ikke dele en vakker dukke. Sonia hadde tatt den hjemmefra, og Vidar ba om å få leke med den. Hjemme hos ham var det ingen dukker i det hele tatt. Men mange biler, ingen dukker. Han var nysgjerrig. Sonia var gjerrig og ville ikke gi fra seg dukken.
Gi meg lov til å leke! Eller ellers jeg skal... Jeg skal! – ropte Vidar til Sonia mens hun grep dukken i håret og løp fra ham på lekeplassen.
Du når meg ikke! – ropte Sonia fornærmet, men frekt og viste tungen.
Sånn! Nå skal du få det! – Vidar klarte å ta igjen jenta. Han grep tak i dukken og begynte å trekke med all sin kraft.
Ikke trekk! Du ødelegger den! – ropte Sonia, og all moroa forsvant.
Gjerrig!
Tåpe!
Du selv!
Kupido fløy forbi lekeplassen akkurat på det tidspunktet. Han stoppet og observerte krangelen. Gutten og jenta var ennå for små til at han kunne se trådene som kom fra dem. «Jeg tror de passer perfekt sammen!» tenkte Kupido og bandt Sonia og Vidar sammen med en håndsbevegelse. «De skal takke meg senere,» tenkte trollmannen. Så begynte det!
Jeg skal fortelle mamma alt, – sa Sonia utmattet og slapp dukken.
Vidar falt rett ned i en pøl av overraskelse. Så kom han løpende til jenta, skitten og våt (hun hadde på seg en vakker rosa kjole med tusenfryler) og klemte henne med all sin kraft.
Hva gjør du! Fy! Ekkelt! – ropte Sonia, men motstod bare halvhjertet.
Det er fordi jeg falt i pølen. Ta dukken din, – sa Vidar og ga Sonia leken.
Den er skitten nå også, – sa jenta trist.
Som deg! Og meg! Skal vi leke familie? – foreslo Vidar.
Med deg? Jeg vil ikke, – sa jenta opplivende. Hun sto opp og stampa med den lille foten.
Og jeg vil ikke med deg! – ropte gutten og trakk Sonia i det lange lyse håret.
Tåpe!
Du selv!
Vidar løp lenge unna Sonia, som prøvde å ta igjen ham og kaste ham i pølen igjen for å hevne seg på håret og dukken. Men han var raskere. Og når det var på tide å gå hjem, ville ikke barna skilles. Til avskjed ga Vidar Sonia et lite kyss på kinnet.
Kupido klappet glad i hendene. Han hadde ikke tatt feil. Det ble både morsomt og nyttig.
Sonia og Vidar er lenge siden blitt voksne. Nå tar de ikke med seg en dukke, men en ekte liten jente – til barnehagen. Og hun leker på den samme lekeplassen.
De ble «halvdeler» for hverandre – to kirsebær på samme gren. Og grenen er sterk, ingen ulykke kan knekke den. Det er hva som skjer når Kupido blir lei seg!
