Det bodde en liten kanin i skogen. Langøret, rask og smidig, men han hadde en stor svakhet — han knurret over alt. Derfor kalte alle ham Knurren i skogen. Det var vanskelig for den knurrende kaninen å komme overens med de andre dyrene. Hver eneste dag var det noe han var misfornøyd med. Når solen stod opp klar og skinte inn gjennom vinduet hans, lå han i sengen og mumlet:
Uff, så sterkt sollys, det gjør øynene mine vondt. Jeg ønsker at skyene kom og skjulte det! — og han trakk dynen over hodet.
En annen gang bakte moren hans kaninkaker med gulrøtter og kål. Kakene var mettende og velluktende, og alle naboene i skogen kom løpende for å smake, og de roste moren hans. Men Knurren var igjen misfornøyd:
Kakene er gode nok, men jeg har spist så mye at jeg ikke kan gå ut og leke. Jeg klarer ikke engang å stå opp fra stolen. Åh nei!
En dag bestemte de små kaninene seg for å arrangere et løpekappløp for å finne ut hvem som var raskest i hele skogen. Men de inviterte ikke den knurrende kaninen — han ville uansett være misfornøyd. Da Knurren fikk vite det, ble han lei seg, for han elsket å løpe og var faktisk den raskeste og mest smidige kaninen i hele verden. Men han ble ikke invitert. Han gikk rundt i skogen og knurret for seg selv:
Dårlig vær, stien er for smal, trærne er altfor høye, skoene gjør vondt, jeg er sulten...
Han knurret så mye at han ikke la merke til at han hadde gått dypt inn i skogen. Kaninen pleide å gå i skogen, men bare på kjente stier og aldri langt hjemmefra. Det var heller ingenting å gjøre i dypet av skogen. Alle dyrene bodde på kantene, ikke i hjerteland.
Bare ulver og rever jakter der av og til. Knurren så seg rundt og skjønte at han ikke visste hvordan han skulle komme seg hjem. Kaninen ble redd, hver gang en kvist knakk bak ham eller løvverket raslet, føltes det som om det var fare overalt. Han spitset ørene og hørte — foran ham bak trærne gikk noen. Han gjemte seg bak en tykk granstamme og kikket gjennom grenene.
En tynn, grå gammel mann i en morsom pelsehatt gikk forbi. Det var den lokale skogvokteren. Han bodde i en liten hytte og passet på skogen. Han kjente alle dyrene ved navn og lot ingen bli skadet. Dyrene likte også skogvokteren, men ingen visste hvor hytten hans lå. Noen trodde til og med at han var en trollmann som ikke bodde noe sted, men forvandlet seg til et skogdyr og gikk rundt i skogen.
Knurren gjenkjente skogvokteren og løp mot ham.
Bestefar skogvokter, jeg har gått meg bort! — sa han trist.
Knurren? Hvordan endte du opp her? Jeg forventet ikke å møte deg på et så avsidesliggende sted, — sa skogvokteren overrasket.
Jeg løp inn i skogen fordi jeg var lei meg over at de andre kaninene ikke inviterte meg til løpekappløpet. Og så la jeg ikke merke til at jeg gikk meg bort. — fortalte kaninen til den gamle mannen.
Sånn er det... — tenkte skogvokteren, — du bor jo på kanten av skogen? Det er langt for deg å gå hjem nå, og det blir snart mørkt. Hør her, hvorfor sover du ikke på hytten min i natt? Jeg skal gi deg mat, varme deg og lage en seng til deg, og i morgen tidlig skal jeg følge deg hjem.
Bor dere i en hytte? Gjør dere virkelig... — hesiterte kaninen, — bor dere virkelig i en hytte?
Selvfølgelig gjør jeg det, hvor skulle jeg ellers bo! Den står ikke langt herfra. Jeg må passe bedre på denne delen av skogen, så jeg bosatte meg her.
Da er jeg med! — smilte kaninen.
Veien til skogvokterens hytte var kort. De gikk gjennom tett skog og kom til en liten åpning. Da kaninen kom inn i huset, så han seg rundt og sa:
Ja, huset deres er ikke dårlig, men det kunne vært større... Hvordan skal vi få plass her?
Vi skal nok få det til, — smilte skogvokteren, — vil du ha te?
Ja takk!
Skogvokteren varmet opp samovar og helte te med urter i store kopper for seg selv og kaninen. Kaninen tok en slurk og sa:
Åh, det er for varmt, jeg brant meg på tungen!
Skogvokteren hentet kaldt vann og blandet det i teen. Kaninen tok en slurk til og begynte å knurre igjen.
Teen er god og velluktende, men hvorfor er koppene så store? Jeg klarer ikke å drikke så mye, og det er synd å kaste det bort. Og det er for søtt.
Vil du ha middag, Knurren? — var det eneste skogvokteren svarte.
Ja!
Skogvokteren hentet kaker med poteter, bærjuice og hadde spesielt tatt fram gulrotsmarmelade for kaninen. Kaninen spiste godt, men sluttet ikke å knurre:
Kaker med poteter, hvem har hørt om det! Hos moren min er det med kål — det er bra. Kaker skal være med kål, ikke poteter. Bærjuicen er sur, og marmeladen...
Hvis du ikke liker marmeladen, trenger du ikke å spise den, — avbrøt skogvokteren kaninen.
Nei, jeg skal selvfølgelig spise den, men den er for oransje.
Etter middag laget skogvokteren en seng til kaninen, ga ham et duntøy og en pute. Kaninen la seg ned og kunne ikke sove lenge — han vendte seg og knurret:
Åh, så ubehagelig, madrassen er hard, dynen er for tung, og putten er for myk.
Skogvokteren gikk ikke til sengs, han hørte kaninen knurre igjen og bestemte seg for å lære ham en leksjon. For han var faktisk en trollmann. Han kunne ikke forvande seg til dyr, men han kunne trollformler bedre enn noen andre. Da kaninen sovnet, snøk den gamle mannen seg bort til sengen hans og sendte ham en spesiell drøm.
I drømmen så kaninen sitt hus på skogkanten, moren sin og de andre kaninene. Han løp glad mot huset, ville si hvor glad han var over å være tilbake, fortelle at han hadde vært i skogvokterens hytte og at de hadde drukket te sammen, og om kaninene som ikke hadde invitert ham til løpekappløpet, men da han åpnet munnen, skjønte han at han ikke kunne si et ord.
Moren hans klemte ham, men han bare åpnet og lukket munnen. Han ville så gjerne dele nyheter med moren sin, men uansett hvor hardt han prøvde, klarte han ikke. Kaninen ble veldig redd og våknet med tårer. Det var allerede morgen, skogvokteren drakk te ved vinduet, og kaninen bestemte seg for å spørre ham om denne merkelige drømmen.
God morgen, Knurren, hvordan sov du? — spurte den gamle mannen og smilte.
Kaninen fortalte sin uvanlige drøm, og skogvokteren svarte:
Ser du, når du kunne snakke, knurret du hele tiden og verdsatte ikke det som andre gjorde for deg. Og da du mistet muligheten til å si noe, ble du lei deg. Så kanskje du ikke burde knurre over små ting? Hvert ord har verdi.
Ja, nå vil jeg ikke knurre i det hele tatt! — bekreftet kaninen.
Da skal vi drikke te, — foreslo skogvokteren. Han la ikke sukker i teen til kaninen. Han ville sjekke hva kaninen ville si. Ville han knurre eller ikke.
Kaninen tok en slurk te og rynket pannen. Han var i ferd med å si til skogvokteren at teen ikke var god og at det manglet sukker, da han husket den forferdelige drømmen og sa:
Bestefar skogvokter, takk for gjestfriheten, for nattely og for te og kaker. Kan jeg få litt sukker i teen?
Skogvokteren lo, hentet marmelade, boller og sukker. Og sa:
Ser du, kanin, det er ikke nødvendig å knurre, du kan bare spørre. Du er flink som har forstått det. La oss spise frokost, og så skal jeg følge deg hjem, så du ikke går deg bort igjen.
Da kaninen var ferdig med å spise, takket han skogvokteren en gang til. De fant veien hjem raskt, for den gamle mannen kjente alle stiene i skogen godt. Kaninen var veldig glad over å være hjemme, han klemte moren sin som hadde vært veldig bekymret, og fortalte henne alt. Men han bestemte seg for å ikke fortelle om drømmen. Det var deres hemmelighet med bestefar skogvokteren.
Fra den dagen av brukte kaninen ikke ord på unødvendige ting. Han begynte å glede seg over små ting og glemte aldri å si "takk". Og da de andre dyrene så at Knurren hadde endret seg, begynte de å invitere ham oftere på turer, og til og med tilbød ham å delta i løpekappløpet. Kaninen kom først i mål. Snart kalte alle ham Kaninen Raskefoten, og alle hadde glemt det gamle økernavnet hans.