I en liten-liten by, langt, langt borte fra Oslo, bodde det en jente som het Marte. Og hun hadde egentlig alt — hun var både pen og smart, og klar til å begynne i første klasse. Men hun ønsket seg veldig sterkt å være på Internett.
Mamma, vær så snill, kjøp meg et nettbrett.
Hver dag hørtes dette i hjemmet deres.
Men moren ga seg ikke i begynnelsen. Gang på gang stilte hun spørsmålet:
Men hvorfor trenger du et nettbrett, dattera mi? Har du ikke nok å gjøre? Vi har jo så vakker natur her, så vakker natur…
Men Marte ga seg ikke, og begynte på nytt:
Jeg vil på Internett, som Vilde. Det er jo så mye der, mamma… Vilde sier at det finnes utviklende apper. Med nettbrettet blir jeg så flink på skolen!
Og en dag smeltet det kjærlige morhjerte. Hun skrapte sammen penger fra kasser og naboer, og kom hjem med et nettbrett en dag. Hun ga det til den strålende lykkelige Marte, smilte til sine egne tanker, og gikk ut for å stelle i hagen.
Marte satte seg på sofaen med nettbrettet og begynte å leke. Og der var det virkelig så mye… Man kunne chatte med venner, se på fargerike videoer, masse-masse fargerike bilder og dynamisk musikk.
Og Marte la ikke merke til hvordan hele dagen gikk. Moren kom til henne og klakket irritert med tungen:
Har du sittet her hele dagen? Nå skal du legge deg!
Bare fem minutter til!
Men moren var ubønnhørlig:
Det er allerede ti om kvelden! Alle ordentlige jenter sover allerede.
Motvillig la Marte fra seg nettbrettet og la seg. Og hun drømte at hun ble den aller mest populære personen på Internett. Derfor smilte Marte bredt i søvne, noe som gledet moren hennes.
Neste dag gikk også. Men moren til Marte skulle ha gjester. Hun travlet rundt i huset hele dagen, mens Marte nektet å hjelpe henne. Moren måtte gjøre alt selv: dekke bordet, rydde i huset og jobbe i hagen.
Marte bare viftet bort hennes forespørsler, for på Internett var det mer interessant. Og selv da Vilde kom med sin mor, snudde ikke Marte en gang hodet i hennes retning. Moren ristet bare bedrøvet på hodet og gikk.
Og Marte la ikke merke til hvordan dagen gikk, og sovnet med nettbrettet i hendene.
Hvem vet hvor lenge hun sov, men hun våknet i et mørkt-mørkt rom.
Maaaamma.
Marte ropte, men ingen svarte. Redd hoppet jenten opp, tok på seg tøflene og løp gjennom huset. Men det var ingen der.
Hun dro.
Plutselig hørtes en stemme. Og med redsel oppdaget Marte at den kom fra nettbrettet.
Hva skjedde? Hvor dro hun?
Spurte jenten med skjelvende stemme.
Er det så viktig? Det er allerede oktober, hun reiste til byen.
Oktober? Hva med meg? Jeg skulle jo begynne på skolen!
Bedrøvet tok Marte hendene til hodet.
Trenger du den egentlig, tenk deg om? Jeg har alt her: vi kan lære skoleprogrammet sammen, du og jeg.
Marte syntes til og med hun så et smil på den svarte skjermen.
Men hva med Vilde? Mamma, klassekameratene? Nei, dette går ikke i det hele tatt.
Alt dette er tull, du vil snart glemme. Mamma kommer ikke tilbake, hun er fornærmet på deg. Og vi to skal være sammen hele livet. Jeg skal vise deg så mange spill, så mange videoer. Vil du?
Neeeei.
Marte trakk seg redd tilbake.
Nei-nei-nei-nei.
Og hun begynte å skrike. Satte seg på gulvet og bare begynte å skrike… Plutselig våknet hun.
Hva er det, Marte? Drømte du noe?
Den redde moren dukket opp i døråpningen.
Ingenting, mamma.
Marte løp bort til moren og ga henne en stor klem.
Tilgi meg. Jeg skal alltid-alltid hjelpe deg i huset nå. Og dette nettbrettet skal jeg kaste.
Den forundrede moren strøk Marte over hodet og forsto ikke hva som hadde skjedd. Kanskje var det til det beste. Men Marte ble den gamle igjen, og satt ikke mer enn en time med nettbrettet. Ellers ville de rare drømmene komme tilbake igjen.
