På en jordbæreng levde det en liten Meitemark. Han var helt liten og husket ikke engang hvordan han havnet der. Men han elsket søtsaker, så han lagde seg et hus i et lite jordbær. Og det var så deilig å bo der at han hver dag sang denne visen:
Jeg er en veldig smart meitemark! I jordbæret gnagde jeg et hull. Nå lever jeg søtt og godt, alt går som det skal.
Fuglene hørte det og kvitret tilbake:
For rare vaner du har! Bygde hus av jordbær! Bedre å bo under bark, da blir huset ditt sterkt.
Men Meitemarken hermet dem:
Alle fuglene er misunnelige! De vil ha hus av jordbær!
Fuglene gadd ikke krangle med den lille dumme Meitemarken og fløy av gårde.
Sommeren gikk, jordbæret vokste, og Meitemarkens hus ble større. Han ble veldig glad og sang visen sin:
Jeg er en veldig smart meitemark! I jordbæret gnagde jeg et hull. Mitt søte hus vokser, mer og mer plass får jeg!
Musene hørte det og pep tilbake:
For rare vaner du har! Bygde hus av jordbær! Bedre å bo under jorda, da blir huset ditt varmt.
Men meitemarken hermet dem:
Slemme småmus! De vil ha hus av jordbær!
Musene gadd ikke krangle med den sta Meitemarken og løp av gårde.
Sommeren var på hell, jordbæret lå på engen stort og modent. Og inni lå en stor rødmusset Meitemark som hadde spist seg mett på sitt søte hus. Han var blitt så tjukk at han knapt kunne snu seg, men fortsatte å synge visen sin:
Jeg er en veldig smart meitemark! I jordbæret gnagde jeg et hull. Jeg har et enormt hus, søtest av alle bor jeg her.
Billene hørte det og summet tilbake:
For rare vaner du har! Bygde hus av jordbær! Bedre å bo under en stein, da blir huset ditt fint.
Men meitemarken hermet dem:
Noen småkryp klager! De vil ha hus av jordbær!
Billene gadd ikke krangle med den plagsomme Meitemarken og krøp av gårde.
Høsten kom. Regnet begynte å falle, og jordbæret ble helt oppbløtt og falt fra hverandre. Meitemarken sto uten hus. Og fordi han hele sommeren bare hadde spist søtsaker, var han blitt så tjukk at han ikke lenger kunne lage seg et solid hus under trebark, eller et varmt hjem under jorda, eller et trygt under en stein.
Meitemarken skjønte at han aldri, aldri mer ville bygge seg hus i et jordbær. Og han skjønte også at han burde ha lyttet til de eldre. For de visste hvordan det ville gå. Og de sa det ikke for å være slemme, men fordi de ville hjelpe. Men han visste ikke og lyttet ikke. Han ble trist og kald, Meitemarken sukket og sa:
Høsten er kommet. Jeg skulle heller ha bodd i en kokosnøtt.
