I det lille huset var det varmt.
Solveig strikket, og Pelle lekte.
Hver av nissene var litt sær og stille,
Svært alvorlig og opptatt med sitt.
Utenfor vinduet tordnet det sterkt,
Som gryter som klirrer og dundrer så fort!
Regnet begynte å dryppe og strømme,
Kan man klandre en gutt for å drømme?
De laget en konsert, bare de to!
Hvis du er ute, så skynd deg å gå inn!
Søk ly under taket med det samme,
Enten du er poet eller dykker, så kom.
Vannet kan fylle støvlene dine.
Du blir våt som et løv om høsten,
Som klistrer seg til trærne for å holde varmen.
Inn under tak! Må rekke det, må rekke det!
Den lille kaninen var nær ved å gå tapt,
Men så fikk han øye på det vakre huset.
For i det lille huset var det varmt,
Solveig strikket, og Pelle lekte.
Hvem banker så forsiktig på døren?
Kanskje det er regnet? Men noen er stille.
Men det banket igjen. Ingen tvil nå,
Hvem kom? Gjesten må få et svar.
Solveig la fra seg garnnøstet i stolen
Og ropte: «Hvem er det?», uten å skynde seg til døren.
«Tante, slipp meg inn! Jeg er kaninen. Jeg er våt,
Jeg slapp nesten unna ulven.
Solveig visste ikke hva hun skulle gjøre:
«Kjære deg, vi nisser liker ikke å ha selskap.
Og problemer har vi ikke bruk for her...
«Tante, hvem skal jeg vende meg til, hvem?
Jeg har gått meg vill, og det er så kaldt...
Kanskje redselen smelter bort i søvne,
Men hvor skal jeg sove? Overalt er det bare vann.
Jeg kommer nok aldri hjem igjen...
Da løper Pelle bort til døren:
«Vi er nisser, selvsagt. Bestemor, unnskyld,
Men vi er ikke steiner. Og den som er i nød,
Ham hjelper vi alltid, overalt.»
Solveig sukket: «Barnet mitt, du har rett.
Jeg har glemt hvordan vi er. Kjære lille kanin,
Kom inn med en gang, ikke vær redd,
Ta gjerne en kanelbolle.
Ja, nisser kan noen ganger være grove.
Vi er tilbaketrukne og liker ikke trøbbel.
Men vi svikter ikke, vi hjelper deg nå.
Tilgi oss, lille kanin, vær så snill.
I det lille huset var det varmt.
Solveig strikket, og Pelle lekte.
Ved siden av lekte kaninungen med en lastebil.
Et øyeblikk av søt vennskap rådde.
