Liten drage Ivar, lillebror til Ida, lyttet nøye til søsterens fortelling om den nye vennen hennes ― den lyshårede gutten Oskar, hans gjestfrie bestemor og de søte bærene som vokser i hagen deres.
En tidlig morgen smatt han unna dragenes hjem, et slott i eventyrlandet, og fløy dit Ida hadde truffet de nye vennene.
Han fløy og fløy, og så: en hage, en bestemor og en gutt. Men gutten var ikke lyshåret, han var mørkhåret og litt liten.
Drage Ivar landet forsiktig, gjemte seg i rips-buskene og satt helt stille. Han lyttet.
Emil, Emilen min, hvor er du blitt av? ropte bestemor. Borte! Akkurat her ved siden av meg for et sekund siden, og nå er han borte … For en liten uro-hamster!
«Jeg husker godt at gutten heter Oskar, og nå er det en annen gutt her», tenkte drage Ivar.
Emil, hvor er du? Slipper du kaninene ut av buret igjen?
Bestemor gikk bort til kaninburene og sang høyt:
Modige Emil, vår gutt,
Tok en hvit hale og fikk et grep
I buret til den gamle kaninen…
Kom hit, kanin, kom nå!
Ikke vær redd, jeg skal ikke gjøre deg noe!
Jeg vil leke med deg,
I hagen slipper jeg deg fri.
Løp av sted uten å se deg om,
La oss leke gjemsel!
Drage Ivar fløy stille etter bestemor.
Å, der er du, lille hamster! Gjemte du deg? Rømte du fra bestemor? ― sa kvinnen da hun fant barnebarnet, og fortsatte diktet sitt:
Emilen vår er en hamster,
Munnen hans stopper aldri.
Når han kommer hjem fra barnehagen ―
Så tygger han, tygger, tygger.
Han elsker pølse og kjøtt,
Han sier ikke nei til … ananas,
Han dytter inn saft i munnen,
Og sluker som en nilhest.
Når han blir stor, skjønner han nok,
At maten må holdes i orden.
Han spiser litt ―
Og så løper han raskt til treningsrommet,
For å brenne av kaloriene.
Har du vasket gulroten? Plukket den og puttet den rett i munnen? Jeg trodde du hadde sluppet kaninene ut igjen.
Nei da, ― svarte gutten og tygget på gulroten.
«Hvem skal jeg bli kjent med nå?» ― tenkte drage Ivar.
La oss plukke rips. Mamma kommer snart hjem, og vi har ikke engang fylt bøttene ennå. Hva skal hun lage syltetøy av?
Gutten gikk stille bak bestemor og tygget på gulroten.
Drage Ivar holdt det ikke ut. Han var så sugen på bær at han fløy bort til Emil.
Øyenstikker! Øyenstikker! ropte Emil.
Bestemor så på, smilte og svarte:
Det er jo vår kjente drage, Oskars nye venn. På besøk, Ida?
Jeg er lillebror til Ida. Jeg heter Ivar.
Den lille gutten sto der, tygget på gulroten og blunket. Han var nok veldig overrasket.
Har du også gått deg vill? Kommet bort fra familien din? spurte bestemor.
Nei, ― sa dragen flau, ― jeg fløy hit fordi jeg også vil finne meg en venn og smake på bærene.
Av forlegenhet ble den knallfiolette huden til lille drage blek rosa.
Ikke vær flau, spis bærene. Vi har nok. Det er en stor rips-høst i år. For en fin drage du er, Ivar!
Når vi blir nervøse, redde eller bekymrede, skifter vi farge på huden, ― begynte Ivar å fortelle, mens han stappet en hel kvist med røde rips i munnen.
Ikke vær redd, og spis bærene ett og ett. Grenene skal du ikke spise, de smaker ikke godt. Du ville jo bli venn med Oskar, men han er ikke her i dag. Og dette er Emil, han er fortsatt liten. Kom igjen om to dager, så er Oskar her på besøk, ― sa bestemor vennlig.
Drage Ivar koste seg med bærene, tok farvel med de nye vennene og fløy av sted.
«Bare bestefar ikke får vite noe, han ville tro at gamlemor har blitt gal: å bli kjent med drager og mate dem med bær», tenkte bestemor.
Hvor fløy øyenstikkeren? ― spurte Emil etter at han hadde spist ferdig gulroten.
Ikke øyenstikker, men drage Ivar, ― svarte bestemor stille, og begynte å plukke røde rips.
