Kyllingen Kypa er en gul, fluffig liten ball. Han bor med mamma Høna og pappa Hanen på gården. Kypa har mange små brødre og søstre. Det er veldig morsomt å bo på gården! Uansett hvor du går, venter det deg noe interessant. I naboskuret bor krøllete får, og Kypa liker veldig godt å snike seg dit og trekke dem i krølletene. Fåret murrer og blærer:
Bæææ-bæ, hvem drar meg i ullen?
Bæææ-bæ, og meg!
Jeg ser ingen, bæææ-bæ.
En dag ble Kypa til slutt tatt, han lo for høyt og rakk ikke å gjemme seg. Da jaget fåret ham bort og klaget til mamma høna. Og da sa Høna:
Klukk-klukk, jeg er veldig lei meg, Kypa, fordi du plager fåret, klukk-klukk, hvorfor er du så ulydig!
Jeg hadde bare det gøy, pip-pip-pip. Men jeg skal ikke gå til dem igjen, jeg lover! — svarte Kypa til mamma høna.
I stallen på gården bor store, vakre hester. Kypa drømte alltid om å få lov til å ri på en av dem, men mamma høna tillot det ikke, som vanlig. Det virket som om mamma forbød ham alt det morsomste, så han hørte ofte ikke på hennes forbud og gjorde alt imot hennes ord.
Da Kypa snøk seg inn i stallen en dag, fulgte han begeistret med på hvordan de sterke og staselige hestene galopperte vakkert rundt i sirkelen. Kypa likte best den hvite hesten med massive ben. Den lille kyllingen ble redd, for han føltes veldig liten sammenlignet med de enorme og raske hestene. Hvis han skulle ende opp på arenaen, ville det gå galt.
Han skjelte av tanker som kom til ham. Men samtidig forestilte han seg selv på ryggen av den hvite hesten og drømte om å kjenne hvordan det var. Og han ønsket så gjerne å ri at han overvinnet frykten, og i det øyeblikket den hvite hesten gikk forbi ham, hoppet kyllingen høyt og klamret seg fast i hestens hale med vingene.
Og hva som skjedde da! Hesten gikk i galopp av overraskelse, Kypa gjorde sitt beste for ikke å falle mens halen svingte opp og ned i høy fart. Han prøvde å klatre opp i halen for å ri på hesten, men den bare økte farten og den stakkars lille kyllingen glei lavere og lavere.
Snart ble de andre hestene også skremt, overrasket over at det plutselig begynte å være løp. Den hvite hesten sparket og prøvde å kaste av seg den uventede passasjeren. Og Kypa ropte til den, i håp om at den skulle høre hans tynne kyllingelyd:
Stopp, gå saktere, pip-pip-pip! Jeg skal falle, pip-pip-pip!
Men hesten stoppet ikke, og så skjedde alt så fort at Kypa ikke engang rakk å forstå hva som skjedde. Hesten reiste seg på bakbeina og sparket med uimotståelig kraft. Den lille kyllingen fløy rett dit hvor hestene galopperte i høy fart. Tunge hestehover fløy forbi øynene hans, og han prøvde å unngå dem.
Alt var rotete, Kypa ble så redd og trist fordi han ikke hadde hørt på mamma og havnet i en slik situasjon, at tårene strømmet fra øynene hans. Og plutselig hørte han fra et sted ovenfor:
Der er han! Vrøff! Det er ham som klamret seg fast til meg! — det var den sterke hvite hingsten som snakket til en sjokoladebrun hest som galopperte forbi.
Men det er jo en kylling! Vrøff! Jeg lurer på hvordan han endte opp her! — svarte den sjokoladbrune hesten da den galopperte rundt igjen.
Jeg er Kypa! — hørtes en tynn stemme, ordene var vanskelige å forstå fordi Kypa ikke sluttet å gråte.
Stopp alle! — kommanderte hingsten, og hestene begynte å senke tempoet. De omringet gradvis Kypa og så nøye på ham, — Hvorfor skremte du meg, lille kylling?
Jeg ville bare ri, pip-pip-pip... — sa Kypa skamfullt.
Det hørtes høyt hestevrøff. Alle lo av ham. Og den gule kyllingen ble litt rød av skam.
Hvordan likte du turen? Vrøff? — sa hesten med grå flekker på ryggen.
Igjen hørtes vrøff. Kypa la merke til at den hvite hesten kom nærmere. Dens vakre lange snute bøyde seg så lavt at Kypa kunne se de store hesteøynene. Og så hørte han en stille stemme:
Ikke bry deg om dem, vrøff. De ler av alt.
Jeg var så dum som bestemte meg for å ikke høre på mamma, jeg kunne ha dødd! Pip-pip-pip! Jeg er så lei meg! Pip-pip-pip! — tårene løp igjen nedover kinnene hans.
Vrøff... Dum kylling Kypa. Du kunne bare ha bedt meg om å ta deg med, uten å forårsake så mye oppstyr på hippodromen, — sa hesten lærerikt.
Jeg trodde dere ikke ville, — svarte Kypa med beklagelse.
Så du bestemte deg for å ri på halen min. Det var veldig dumt. Men du er allerede redd nok. Kom opp på meg, jeg skal ta deg hjem.
Vær så snill og tilgi meg, jeg skal aldri gjøre det igjen, — sa den lille kyllingen oppriktig.
Selvfølgelig tilga den hvite hesten, som det viste seg het Georg, den unge kyllingen. Han tok ham hjem, og oppfylte dermed den gule ballens kjæreste drøm. Mamma høna klaget og skjelte på sønnen sin lenge, men Georg overbevist henne om at alt gikk bra og at Kypa allerede hadde forstått sin skyld.
Kypa lovet å høre bedre på mamma. For hun sier aldri noe bare sånn, av ondskap, mamma passer alltid på at det går bra med barna. Og selv om det ikke var med en gang, forsto Kypa det.
