Vinteren kom. Skogen sto i sølvklær. I solstrålene skimret og glitret den med fargerike gnister.
En liten hare med lange ører, i en hvit og fluffig pels, hoppet langs skogsstien. Hopp-hopp, hopp-hopp… Han hadde aldri sett en slik skog før: det var hans første vinter i livet.
Haren var i lekefull humør. Han gnagde på en stor oransje gulrot og sang en liten sang:
Jeg er en glad hare.
Jeg hopper gjennom skogen.
Jeg synger en glad sang.
En svart kråke
Ga meg en gulrot,
Jeg gnager på den og synger en sang.
En liten ekorn kom hoppende ned fra en stor eik for å møte haren.
Hallo, liten hare! Du er så glad, du gnager på gulrot og synger. Men hvor er din grå pels? Og hvem ga deg denne nye – så hvite og fluffige – pelsen?
Hallo, ekorn! Alle harer bytter sin grå pels til en hvit om vinteren. Det er slik at vi lett kan gjemme oss i skogen: bak hvite snøkupler, busker i snøen og trær i hvite klær. Slik kan ikke reven og ulven se oss. Vi små, lekefulle harer har fått en slik gave fra naturen.
Jeg har også en ny pels! Merket du det ikke!
Nei, jeg merket det ikke... Så dere bytter også pels til vinteren?
Ja. Men hos oss ekornene blir pelsen rød om sommeren og grå om vinteren. Det er slik at man ikke ser oss på trærne, – sa ekornet. – Og vi lagrer også mat i våre små lager i hulene på trærne om sommeren: knopper, tørre sopp, nøtter, bær. Om vinteren tar vi dem ut og spiser, og vi tilbyr venner våre. Her, ta en eik! Nyt!
Takk, ekorn. Jeg gir deg et stykke søt gulrot.
Haren bet av et stykke gulrot, ga det til ekornet og hoppet videre. Han hopper, synger en sang og gnager på gulroten:
Jeg er en glad hare,
I min nye hvite pels.
Jeg synger en glad sang
Og jeg gnager på gulroten.
Jeg tilbyr alle søt,
Saftig… godteri!
En orrfugl dukket opp på stien foran haren.
Hallo, hare! Jeg vil ha godteri.
Hallo, orrfugl! Her er mitt godteri, – og haren ga ham gulroten.
Hva slags godteri er dette? – undret orrfuglen. – Det er jo gulrot!
For meg, en hare, er det deilig godteri! – sa haren frekt og viste seg fram, – se på min nye pels: hvit!
Jeg gjemmer meg i en snøkupel om vinteren, det er varmt og jeg trenger ikke pels, – svarte orrfuglen, – men jeg tar gjerne et stykke gulrot. Takk! Her er bjørkeknopper til deg. De er så deilige! Vi elsker dem!
Takk til deg, orrfugl, for gaven! – gleder seg haren og hopper videre.
Haren hopper fornøyd langs stien og synger:
Jeg er en glad hare,
Jeg hopper og springer –
Jeg synger en sang.
Jeg tilbyr alle gulrot
Og mottar gaver!
Plutselig dukket det opp lange, lodne stokker på hans vei. Haren løftet hodet, og der sto en kjempe-elg. Han hadde store horn på hodet. Haren ble redd, begynte å skjelve og stoppet opp.
Hvorfor er du redd for meg, hare? – sa elgen høyt. – Vær ikke redd. Vi elger gjør ikke vondt på så små dyr.
Jeg er en glad hare. Jeg synger en sang, jeg gnager på gulrot… – mumlet haren.
Du er flink! Vil du gi meg gulrot?
Ja, gjerne, – sa haren stille og ga hele gulroten sin til elgen.
Elgens store hode bøyde seg ned til bakken, og haren la gulroten rett i elgens store munn.
Takk, hare, for en så deilig gave!
Fra buskene observerte en rød rev denne scenen. Hun hadde fulgt haren lenge, ville angripe, gripe ham og ta ham til sitt hule. Men plutselig begynte den lille haren å snakke med en kjempe-elg. Og reven var redd for elger: de har store horn som gjør vondt. Og den modige haren ga denne kjempen gulrot…
Reven ble skremt. Hun forsto at haren var venn av den store elgen, og nå kunne hun ikke gjøre ham vondt. I panikk løp reven gjennom skogen og begynte å fortelle alle dyrene og fuglene om den modige haren.
Den lille haren er nå venn av den store elgen! – ropte hun mens hun løp gjennom skogen og feiet sine fotspor med sin fluffige hale.
