På en liten øy ikke langt fra Australia, i jungelen klekket det ut babyer fra egg: hver og en i sitt eget reir. En ble født av dinosaurmammaen, og den andre av platypusmammaen.
Da ungene hadde styrket seg litt, ville de gjerne vite hva som var så interessant rundt omkring. En dag dro mammene deres ut for å lete etter mat, og ungene bestemte seg for å utforske.
Dinosaurungen kravlet ut av sitt hjem. Til å begynne med var han redd for å gå langt bort, men så hørte han fuglesang, ble rolig og gikk modig fremover.
Alt rundt ham gledet ham, til han skjønte at han hadde gått seg vill. Dinosaurungen ble redd og ville gråte, men han tenkte: «Jeg kan ikke gråte, jeg er jo så stor. Hva hvis noen ser eller hører meg ― de kommer til å le av meg».
Han satte seg ned ved siden av en stor bregne og begynte å tenke på hva han skulle gjøre videre.
Platypusen nøt også naturen i jungelen, men etter en stund skjønte han at han ikke kunne finne veien tilbake til reiret. Han stoppet under en høy bregne og begynte å gråte.
Mamma, mamma, hvor er du? Jeg vil hjem!
Dinosaurungen så seg omkring og så et merkelig vesen. Han bestemte seg for å gå bort til det.
Hvem er du? Hvorfor gråter du? ― spurte han.
Jeg er Platypusen. Jeg klekket nylig ut av et egg. Jeg ville ta en tur og ble borte, ― snøftet Platypusen, ― og hvem er du?
Jeg er Dinosaurungen. Jeg klekket også nylig ut og ble også borte, ― svarte Dinosaurungen. ― Hvorfor gråter du så høyt? Det er ingen her bortsett fra meg. Du må ro deg ned.
Hvordan skal jeg ikke gråte! Jeg har mistet hjemmet mitt og mamma! Jeg er jo så liten, jeg er redd for alt! ― og Platypusen pep enda høyere.
La meg ta deg på ryggen. Jeg er jo så høy. Kanskje du kan se hjemmet ditt, ― bestemte Dinosaurungen for å berolige den lille feigen.
Platypusen, uten å tenke seg om, klatret opp langs halen til Dinosaurungen og gjorde seg det komfortabelt. Ungene vandret lenge gjennom jungelen. De beundret blomstene, ranker og fuglesang. Plutselig pep Platypusen gledeligt.
Hjemmet mitt, mitt hjem! Jeg ser det, der borte!
Dinosaurungen økte farten, men tenkte: «Hvor synd at hjemmet hans allerede er funnet. Det var så fint for oss å gå sammen og ikke redd i det hele tatt».
Da de kom nærmere, ble de veldig overrasket over det de så: mammene deres satt sammen!
Hvor har dere vært, dere urolige? Hvor skal vi lete etter dere? Har krokodillene spist dere? ― klaget mammene.
Nei-nei! ― ropte ungene. ― Krokodillene spiste oss ikke. Vi er her!
Mammene omfavnet sine små, skjelte dem litt, men var veldig glade.
Hvor var dere?
Vi bare gikk rundt og lærte jungelen å kjenne, ― sa Platypusen modig, og glemte helt sine frykt, ― men vi skal ikke gå dit alene igjen. Vi lover!
Det viste seg at Dinosaurungen og Platypusen bodde som naboer. Da det var tid til å gå hjem, sa Platypusen til Dinosaurungen: «La oss være venner! Du er veldig modig! Du er en ekte venn!».
Dinosaurungen var veldig glad for å høre slike ord, og han bestemte seg for at han aldri mer skulle være redd og alltid skulle hjelpe de små. For han var jo modig!
Etter denne turen ble ungene veldig gode venner. De lekte ofte sammen, men gikk ikke lenger bort for ikke å gjøre mammene sine lei seg.
