Petter likte veldig godt å spille onlinespill.
Hvorfor i all verden kjøpte dere nettbrettet til ham! Nå kommer han til å spille enda mer! ― utbrøt bestemor.
Nesten alle barn har nettbrett nå til dags, og det går helt fint… ― protesterte pappa.
Og på mobilen er alt så smått, med alle sine spill blir synet hans ødelagt! ― la mamma til.
Bestemor sukket bare og gikk ut på kjøkkenet. Først spilte Petter ikke så ofte. Han lærte leksene sine og ryddet på rommet. Men så begynte det en turneringssesong i spillet hans. Da begynte virkelig ballen å rulle!
Petter, har du hørt at det snart blir en turnering i spillet vårt? ― ropte Vadim spent da han løp bort til vennen sin.
Nei, hva er en turnering?
Er du helt fra månen? ― utbrøt Vadim. ― Det er et mesterskap! Du kan bli en superkul kriger! Å, jeg får nok ikke være med. Mamma lar meg ikke spille så mye!
Hvor lenge må man spille? ― spurte Petter interessert.
Minst fem timer! Konkurransene varer i to dager. Du må vinne alle kampene. Og det er vanskelig: du vet hvor sterke kjemperne er!
Petter kom hjem med bare én tanke: hva kunne han finne på for at de skulle la ham delta i turneringen. Petter hadde til og med lovet mamma og pappa alt mulig: være flink på skolen, rydde på rommet, alltid gå tur med Rex, rengjøre buret til hamstrene og alt mulig annet.
Det var bare bestemor hjemme. Tante var syk, og foreldrene hadde reist for å besøke henne. De skulle være borte i to dager! Petter var lykkelig: bestemor var ikke så streng som mamma og pappa. Nå var turneringen helt sikkert hans!
Etter en god middag vasket Petter tallerkenen sin og spurte stille, mens han så bestemor inn i øynene:
Bestemor, kan jeg?
Kan du hva?
Jo, spille litt på nettbrettet… Jeg har turnering i dag.
Ja, hvis det er turnering, så klart! ― smilte bestemor. ― Men bare litt.
Selvfølgelig, selvfølgelig! ― Petter grep nettbrettet og slo seg behagelig ned i sofaen.
Spillet grep tak i gutten, han så og hørte ingenting rundt seg. Kampene var vanskelige. Han klarte bare å slå tre kjempere og startet spillet på nytt, og da dukket bestemor opp i døråpningen til barnerommet:
Petter, du ba om litt, og nå har det gått en hel time! Nå er det nok, avslutt!
Bestemor, kjære, bare ett minutt, den siste kampen!
Fem minutter, Petter, fem minutter!
Men etter fem minutter tenkte ikke Petter engang på å legge fra seg nettbrettet. Han tapte kampen igjen og ble veldig sint: han ville bli vinneren, eller i verste fall komme på andreplass, så Vadim ble misunnelig. La ham få vite hvor kul han er som kriger!
Og da bestemor kikket inn på rommet igjen, lot gutten som han ikke hørte merknadene hennes. Ja, han visste at bestemor ville bli lei seg, men han ville be om unnskyldning senere, og nå var kampen det viktigste! Bestemor kom inn flere ganger, men Petter tidde eller viftet bare med hånden: jeg har ikke tid. Til slutt orket ikke bestemor mer:
Petter, jeg er lei av å si at du må slutte å spille! Du har allerede røde øyne! Hører du meg?
Gutten tidde.
Petter…
Ja, la meg være, lass deg! «Petter, Petter»… Petter spiste opp bjørnen!
Hvordan snakker du egentlig… ― sa bestemor med skjelvende stemme.
Jeg snakker som jeg vil! Dette er min leilighet, og jeg er sjef her! Liker du det ikke, så gå! ― de siste ordene ropte gutten høyt, så hoppet han opp fra sofaen og smelte døren til rommet sitt igjen rett foran bestemor.
Han trodde at bestemor nå kom inn for å skjenne på ham igjen, men han hørte bare stille skritt utenfor døren.
Hun har sikkert gått på kjøkkenet, ― tenkte han, ― bra. Jeg rekker å spille ferdig, og så beklager jeg meg. Nå er ikke tiden for det: kampen er kampen!
Petter gikk helt opp i spillet. Hvor lang tid som gikk, visste han ikke. Turneringen var ikke over ennå, men nettbrettet var i ferd med å gå tomt for strøm. Gutten husket at han hadde glemt laderen i stua.
Vel, det får være grei skuring, ― sa Petter til seg selv, ― jeg henter laderen, går innom kjøkkenet til bestemor, beklager meg og fortsetter!
Petter strakte seg: alle musklene var stive etter å ha sittet lenge i samme stilling. Han åpnet døren til rommet sitt og ble overrasket: i gangen var det andre tapeter, og alt var annerledes.
Har bestemor tapetsert hele huset på et par timer? ― sa han.
Men da gutten kom inn på kjøkkenet, var det ingen bestemor. Der satt bare en jente på omtrent åtte år. Hun satt ved bordet og spiste godteri med full munn.
Hvem er du? ― spurte Petter.
Faiza, ― sa jenta, ― og du er vel rørleggeren, onkel?
Hvilken rørlegger? Og hvilken onkel, jeg er bare et par år eldre enn deg!
Haha! ― lo jenta høyt. ― Så morsom du er! Ser jeg ut som en bestemor?
Slutt å lure meg, ― Petter ble sint, ― hvem er du, og hvor er bestemoren min?
Hvilken bestemor? ― spurte jenta.
Inger Gunhild er bestemoren min! Forklar meg, hvordan kom du hit, lot bestemoren min deg komme inn?
Jeg bor her! ― jenta trakk leppene sine sammen, fornærmet. Så, som om hun kom på noe, la hun til: ― Inger Gunhild … den navnet har jeg hørt før… Jo, nå husker jeg! Pappa fortalte meg det. Det er min oldemor. Han sa også at hun forsvant før han ble født. Barnebarnet hennes, den eldste, såret henne. Han spilte så mye på nettbrettet at han ikke så eller hørte noen. Foreldrene hans, mine bestemor og bestemor, prøvde å få ham til å komme til seg selv, de tilkalte leger, men alt var nytteløst. De oppdaget til og med en ny sykdom, kalt «zombiekomp». Siden da har ingen gått inn til denne gutten, som for øvrig er min onkel, og han sluttet å ta imot besøk. Legen sa at han ikke engang trenger mat, for han har flyttet over i en virtuell verden. På døren til rommet hans har de til og med hengt opp en skilt: «Ikke gå inn!».
Petter ble forferdet:
Og bestemoren, hvor ble hun av?
Ingen har sett henne siden den kvelden. Stopp, er ikke du fra rommet med skiltet? Er du min onkel fra den virtuelle verdenen?
Petter svarte ikke. Han løp ut av kjøkkenet og inn på rommet sitt. Da han så seg selv i speilet, så han ikke lenger en gutt. Fra speilet så en sliten, blek bestefar tilbake på ham.
Hva har jeg gjort! ― ropte Petter. ― På grunn av et dumt spill er bestemor forsvunnet! Bestemor, min kjære bestemor…
Petter hulket, falt i sengen og sovnet av pur hjelpeløshet.
Petter, Petter…
Noen rørte forsiktig ved skulderen hans. Da han åpnet øynene, så Petter sin egen bestemor.
Bestemor, kjære, du er tilbake!
Jeg har ikke gått noe sted, jeg satt bare på kjøkkenet for ikke å forstyrre deg…
Du forstyrrer ikke… Bestemor, unnskyld meg, jeg ville ikke såre deg, ærlig talt!
Bestemor smilte:
Jeg er ikke sint på deg, Petter.
Og gutten tenkte: «Så godt at det bare var en drøm!».
Petter kan fortsatt finne på å spille et spill av og til. Men nå husker han at det bare er et spill, og at den virkelige verden er mye mer interessant!
