Jenta Kjære bor i et stort flerfamiliehus med mamma og pappa. Hun er allerede ganske stor og går i barnehagen. Kjære er veldig søt, litt freidferdig og gjør lett venner. Nesten alle jentene i barnehagen vil leke med henne, men guttene erter henne og drar noen ganger i de tynne, lyse flettene hennes.
På spørsmålet: "Hva heter du?" svarer Kjære alltid: "Jeg heter Kjærlighet". Det er det foreldrene hennes lærte henne å si. Men hva kjærlighet er, vet Kjære ikke.
For nylig mistet hun en melketann, og guttene fra den større gruppen fant på en ny lek. De begynte å finne på forskjellige kallenavn for henne: Kjære-uten-tann eller Kjære-med-tann. Jenta ble veldig lei seg. Og da hun ba guttene om å slutte å kalle henne navn, lo de bare av henne.
Før likte Kjære det alltid når hun ble kalt ved fullt navn, og selv barnehageansatte kalte henne ofte Kjærlighet i stedet for Kjære. Nå syntes hun at guttene lo av henne på grunn av dette mystiske "Kjærlighet". Og jenta ville ikke høre sitt eget navn lenger.
Mamma la merke til at hennes alltid muntre og urolige datter var blitt trist. På vei fra barnehagen spurte hun:
Min kjære, hvorfor er du trist? Hva har skjedd?
Ikke kall meg det! Guttene fra den større gruppen erter meg hele tiden, – sa Kjære uten å skjule sorgen sin fra mamma.
Erter deg? De sårer deg? – mamma ble veldig overrasket, for datteren hennes hadde aldri hatt problemer med andre barn.
De forvansker navnet mitt! – mumlet Kjære fornærmet.
Og nå vil du ikke at jeg skal kalle deg Kjærlighet? – spurte mamma forundret.
Nei. Jeg liker ikke navnet mitt, – svarte Kjære og tenkte: hvordan skal de kalle meg nå?
Hva er det for tull? Du har et vakkert navn, det passer veldig godt til deg.
Kjærlighet, kjærlighet! Men hva er kjærlighet egentlig? – spurte jenta.
Mamma visste ikke hvordan hun skulle forklare datteren betydningen av et så viktig ord. Hvordan skulle hun overbevise jenta om at hennes navn betyr det vakreste følelsen som finnes? Etter å ha tenkt litt, sa hun:
Liker du å leke med venner?
Selvfølgelig!
Og hvilken lek gir deg mest glede? Når ler du mest?
Når jeg leker gjemsel med Ingrid! Hun prøver å ta meg, og jeg unnslipper raskt. Og så er det min tur! – delte jenta.
Så, kjærlighet er det du føler når du tenker på gjemsel. Eller på venner, for eksempel på Ingrid.
Så jeg elsker å leke gjemsel?
Ja, det gjør du. Men det er bare en side av kjærligheten. Jeg og pappa elsker deg, og du elsker oss. Det er kjærligheten mellom foreldre og barn, den er helt annerledes. Ikke som kjærligheten til venner og leker. Og så er det kjærlighet til gutter. Til de samme som drar deg i flettene.
Dem elsker jeg helt sikkert ikke! – skyndte Kjære seg å forsikre mamma.
Og kjærlighet er ikke alltid gjensidig. Og den kommer ikke alltid med en gang, – lo mamma.
Hvor skal jeg finne den, denne kjærligheten?
Det er ikke så lett å finne den. Og det er enda vanskeligere å bevare den og bære den gjennom hele livet.
Klarer jeg å finne den?
Ja, min sol, du klarer det, du trenger bare å lete godt!
Mamma så at Kjære ble gladere. Hun var ikke lenger bekymret for erting. Nå forsto hun at hennes navn var ekstraordinært!
Datteren tenkte lenge på mammas ord: "Du trenger bare å lete godt!". Hun bestemte seg for at hun måtte finne kjærligheten, uansett hva det kostet, og det måtte være med en gang! Men hvor?
Kjære begynte letingen på kjøkkenet: kanskje det var noe der som hun elsket? Skap, hyller, kar – alt var feil! Da stoppet blikket hennes på en eske med sjokoladekonfekt som lå på bordet. "Det er det!" – tenkte jenta.
Sjokoladekonfekt likte Kjære alltid, men mamma og pappa tillot henne ikke å spise mange på en gang. De skjulte alltid godteriene høyt opp slik at datteren ikke kunne nå dem. "Hvor heldig!" Jeg elsker konfekt!" – tenkte Kjære og tok raskt en fra esken og la den i munnen. Hvor feil hun tok! Det var bitter sjokolade... Følelsen forsvant øyeblikkelig.
"Nei, jeg finner ikke kjærligheten her, jeg må lete videre," – tenkte jenta og gikk til sitt rom. Barnerommet var fullt av leker. Kjære bestemte seg for at hun elsket dem helt sikkert, men hvilke nøyaktig? Dukker i fargerike kjoler? Hun hadde ikke likt dem så mye på lenge. Byggeklosser, konstruksjoner, myke dyr? Da husket jenta at hun en gang hadde en bjørn som hun alltid tok med seg i sengen. Hvor var den?
Kjære begynte å åpne esker og skuffer, sjekke hyller i skapene, men bjørnen var ingen steder. Kanskje under sengen? Flaks! Jenta tok ut en støvete liten bjørn med en manglende pote og et slitt øre.
Der er du! – sa hun til bjørnen. Hun likte å klemme bjørnen og tygge på øret før hun sovnet. Hun var sikker på at hun elsket denne leken mer enn alle andre. Men nå... Nå var det bare en vanlig plysj-bjørn. "Så jeg finner ikke kjærligheten her heller," – ble Kjære lei seg.
Plutselig kom mamma inn i rommet. Hun ba datteren om å rydde opp og sa:
Vær ikke lei deg, du vil finne din kjærlighet. Rydd heller opp og gå ut og lek med barna, dere kan leke gjemsel med Ingrid.
Ja! – utropte Kjære, – Jeg elsker jo gjemsel!
Jenta ryddet raskt opp, kledde seg på og løp ut. Ingrid bodde i naboryggen. Nummeret på hennes leilighet husket Kjære lett: "22" – som to svaner. Hun var klar til å ringe på dørklokken da hun plutselig hørte merkelige lyder. Noe pep helt i nærheten. Kjære så seg omkring og ved selve døren så hun en liten, fluffete klump.
Det var en liten kattekilling som miauet sørgelig og skjelvet. Det var kaldt ute, og den var sterkt frossen. Til den røde pelsen med flekker hadde det festet seg skitt.
Da Kjære så på kattungen, følte hun noe merkelig: hun ville varme den, beskytte den fra kulde og vind. Jenta tok raskt av seg den varme skjerfet sitt, selv om hun visste at mamma ville være misfornøyd, og pakket dyret forsiktig inn. Og glemte hvorfor hun kom til Ingrid, skyndte Kjære seg hjem.
Mamma, se hvem jeg fant! – sa hun da hun kom inn i leiligheten.
Hvor liten den er. Den er sikkert født for ikke lenge siden, – mamma tok kattungen fra jenta og begynte å undersøke den nøye.
Skal vi beholde den? Jeg vil så gjerne ta vare på den!
Selvfølgelig skal vi beholde den! Du ser, jeg sa jo at du ville finne din kjærlighet!
Takk! – jenta klemte mamma og tok kattungen. Den hadde allerede blitt varm og så nå nysgjerrig rundt omkring. Merkelig nok prøvde den ikke å rømme. Tvert imot, kattungen gjorde seg det bekvemt på armene til sin nye eier.
Hva skal du kalle den? – spurte mamma.
Jeg skal kalle den Kjær! Og la guttene erte så mye de vil!
Kattungen ble vasket og fôret. Kjære tok selv vare på den. Og guttene i barnehagen begynte å misunne det at hun hadde fått en ny venn – kattekilllingen Kjær, og de sluttet å erte henne. Og på stedet der melketannen hadde falt ut, vokste det raskt en ny tann.
Slik forsto Kjære hva kjærlighet er.
