Ved kanten av landsbyen, i et teglsteinhus, bodde jenta Ira sammen med moren sin. Landsbyen lå ikke langt fra en stor by, og stedene her var maleriske. I den tette skogen vokste det mange sopp, og på gressletten foran skogen kunne man plukke markjordbær. En liten bekk som strømmet langs kanten av landsbyen, munnet ut i en liten innsjø der andene likte å svømme, og til og med to snøhvite svaner pleide å komme. Derfor likte mange turister å besøke landsbyen i helgene.
En dag ba moren Ira om å bringe medisin og nødvendige matvarer til bestemor. Iras bestemor bodde i en landsby på andre siden av skogen, og det var ikke så langt å gå.
Mor:
Ira, kjære datter, bestemor er blitt syk. Løp gjennom skogen og bring henne medisinene.
Ira:
Mor, jeg vil ikke! Min favorittkartoon skal snart begynne, og så skulle jeg og venninnene mine gå til innsjøen.
Mor:
Gå, det tar ikke lang tid, og når du kommer hjem, kan du gå med venninnene dine.
Ira tok på seg sine favorittstøvler med prikker, sin rosa kappe, tok medisinene og gikk ut. Hun skulle gå over en åker, deretter litt gjennom skogen, langs bekken, forbi innsjøen. Hun gikk og var allerede midt på åkeren da hun hørte:
Musa:
Jente, hjelp meg! Noen har kastet en pose som har blokkert inngangen til hullet mitt. Og musungene mine er der inne, de vil dø uten meg.
Ira:
Åh, musa, jeg må skynde meg til bestemor, ellers rekker jeg ikke å komme tilbake til venninnene mine.
Men Ira bøyde seg ned, fjernet posen og fortsatte. Hun kom til skogskanten og hørte et stønne:
Bjørk:
Hallo jente, vær ikke redd, det er jeg – bjørken. Hjelp meg! Folk samlet saft fra meg om våren, gjorde kutt og slo inn spiker. Det gjør vondt, saften renner ut av meg, og det er som blod for meg. Jeg kan dø.
Ira:
Unnskyld, bjørk, jeg må skynde meg!
Men Ira ble lei seg for bjørken. Med stor anstrengelse trakk hun ut de store spikerne fra stammen og fortsatte.
Ira:
Jeg skal plukke blomster til bestemor!
Eik:
Ikke det, jente, ikke plukk blomstene! Mens du går til bestemor, vil de visne, og mange av blomstene du vil samle, ser man sjelden i skogen vår lenger.
Ira tenkte på ordene til eiken og bestemte seg for ikke å plukke blomster. Så hun gikk og nynnet sin favorittsang til hun kom til skogbekken. Bredden var myk og gjørmete, det var vanskelig å krysse.
Ira:
Hei, bever, kan du lage en bro for meg over bekken! Jeg må skynde meg til bestemor!
Bever:
Hallo jente! Jeg hjelper deg, men du må love meg at du hjelper til med å fjerne søplet fra bekken. Folk har kastet så mye her: hermetikkbokser, flasker og gummi. Alt dette forgifter vannet. Vi bevere lider, og fisken som svømmer i bekken også.
Ira:
Greit, bever, jeg klarer det ikke alene, men jeg skal overbevis venninnene mine til å hjelpe deg og fiskene.
Beveren hjalp Ira over bekken. Hun fortsatte. Hun hørte en liten fugl som ropte på hjelp med høy stemme. Hun så en liten fugl som fløy over det tette gresset og gråt høyt.
Ira:
Hva er det med deg? Hvorfor roper du på hele skogen?
Fuglen:
Hjelp meg, jente! Jeg klarer det ikke alene! Min fuglunge falt ut av reiret, og det er en rev i nærheten som kan finne og spise den.
Ira:
Åh, fugl, hva slags dag er dette for meg? Alle trenger min hjelp!
Ira ble lei seg for den lille fuglen og moren hennes. Hun fant den lille fuglen i det tette gresset. Hun klatret opp i et tre og la fuglen tilbake i reiret.
Fuglen:
Takk skal du ha, jente.
Ira fortsatte, merket ikke en gren, snublet og falt og skadet beinet sitt.
Ira:
Hvordan kom en knust flaske hit i skogen?
Hun så en liten hare som satt under et grantre og gråt bittert.
Ira:
Hva er det med deg, hare?
Hare:
Jeg lå hele dagen under grantreet, solen skinte gjennom grenene og varmet pelsen min. Så falt det noe veldig tungt på meg, og så igjen og igjen. Det traff snuten og laben min. Det var turister som hadde det gøy i skogen. De hadde hvilt seg og ville ha litt moro. De etterlot mye søpel, til og med knuste flasker, og så gikk de. De slukktet ikke engang bålet. Heldigvis kom det regn, ellers ville det vært en katastrofe.
Ira:
Jeg må samle de knuste flaskene, ellers kan et annet dyr skade seg.
Ira samlet de knuste flaskene, gravde dem ned i et hull og fortsatte. Hun kom ut av skogen til innsjøen, og der var to svaner. Men før var de snøhvite, nå var fjærene deres blitt grå.
Ira:
Åh, svaner, hva skjedde med fjærene deres?
Svaner:
Ira, vi likte å komme til denne innsjøen hvert år, men så bygget de en stor fabrikk som slippes giftige stoffer ut i innsjøen. Det er blitt færre fisk, og vannet blir skittent. Nå må vi finne et nytt hjem for familien vår.
Ira ble trist, for hun og venninnene hennes likte så godt å beundre de vakre fuglene, de var en seværdighet i landsbyen. Jenta ble lei seg og fortsatte. Endelig så Ira hustak i det fjerne. Det var landsbyen der bestemoren hennes bodde. På gressletten ved landsbyen møtte jenta en ulv som lå på gresset og hylte.
Ira:
Hva er det med deg, grå?
Ulv:
Jeg ville komme til bestemoren din først, men jeg har blitt syk i magen. Jeg var en glad og velernært dyr for ikke lenge siden, men maten i skogen vår er blitt mindre. I går fanget jeg en geit på nabogården, og jeg spiste godt. Men denne geiten hadde spist gress på en fjern sovkhos-åker som nettopp hadde blitt sprøytet med kjemikalier, så jeg ble syk. Nå må jeg finne legende urter i skogen.
Ira:
Vær forsiktig i skogen, ulv, turistene etterlot berg av søpel i går og knuste mye glass.
Ulv:
Takk.
Ulven sukket trist og gikk bort med senket hode. Ira ville gå gjennom den unge bjørkeskogen, men hun hadde ikke gått noen få skritt før hun så en bjørn sitte på en stubbe.
Ira:
Hallo, Misha! Hva gjør du på åkeren? Gå til skogen!
Bjørn:
Hallo jente. Jeg er redd for å gå til skogen. I går slukktet noen ikke bålet sitt i skogen, og jeg var nesten brent. Alle vet at du ikke kan tenne bål i skogen i sånn tørt og blåsende vær, det kan starte en brann. Nå er jeg redd for å gå tilbake, jeg vil ikke brenne. Naboskogen ble hogget ned, og jeg må forberede meg på vinteren.
Ira:
Pass på deg selv, Misha!
Bjørn:
Jeg har ingen valg, jeg må gå tilbake til skogen min og håpe at jeg overlever vinteren.
Bjørnen gikk inn i skogtettheten. Ira kom ut av den unge skogen og møtte en rev.
Ira:
Hallo, Fru Rev, hva gjør du her?
Rev:
Jeg tenker på hvor jeg skal finne mat. Jeg har ikke spist siden i går morges. Det er nesten ingenting igjen å finne i skogen. Jeg må besøke låven til husene i enden.
Ira:
Åh, Rev, jeg synes synd på dere dyr. Folk tenker ikke på hvor vanskelig det er for dyrene i naturen. Det er veldig vanskelig å leve blant søpel. Og det blir færre og færre skoger. Vi tenker ikke engang på hvor mye skade vi gjør miljøet.
Alle:
Mennesker, tenk etter!
Dere er ikke alene på vår jord!
Alle fugler og dyr roper med en stemme!
Frels etterkommerne, skogene og åkerne!
Tenn ikke bål og bygg ikke fabrikker!
La oss leve et lykkeligt liv!
Hjemmeopplæring.
