Bzzzz… bzzzz… ― lød det over jordbærsletten. Det var humleflokken som fløy raskt og muntert rundt: pappa, mamma og den lille humlen Bumsa.
Den varme sommeren nærmet seg slutten, og høsten var i anmarsj. Det var på tide at Bumsa skulle begynne på humlenes dagis. Bumsa var livlig og sosial og gledet seg veldig til denne dagen.
For det er så spennende der, og det er så mange venner! ― sa den lille humlen glad.
Til slutt ble Bumsa brakt til dagis, og hun begynte sakte å venne seg til den nye daglige rutinen.
Pedagogene og assistenten roste henne og sa at hun var en veldig snill og god humle. Og Bumsa likte seg også godt på dagis.
I begynnelsen gikk hun på dagis bare til middag. Men så kom tiden da hun skulle bli på humlegruppens dagis helt til etter lunsj, og deretter skulle hun sove i de små humlehulene.
Vår Bumsa ble veldig lei seg, begynte å surre misfornøyd og gråte. Hun likte ikke å sove på dagen, men sånn var reglene på dagis!
Bumsa sov ikke på dagen! Og når kvelden kom og mamma fløy for å hente henne hjem, hadde Bumsa ikke krefter til å fly hjem.
Mamma, jeg er trøtt og vil ikke fly til dagis lenger!
Hva er det med deg, min lille livlige Bumsa?
Jeg vil ikke, og det er det! ― sa Bumsa, og stampa høyt med beina og surret.
Slik fortsatte det dag etter dag. Men en dag la Bumsa merke til at alle humlene fra dagis hennes fløy hjem blikk og glad, og svirret glad over den fargerike høstskogen.
Hvorfor er alle så glade om kvelden når de fløy til sine reir? Bare jeg har så vanskelig for å bevege vingene mine, ― spurte Bumsa mamma.
Sov du på dagen i dag? ― spurte mamma.
Nei, ― svarte Bumsa.
Og i går?
Heller ikke! Jeg bare ligger med åpne øyne og teller tusensfryd som jeg ser gjennom vinduet.
Og sånn hver dag? ― undret mamma seg.
Ja, sånn hver dag.
Men de andre humlene som hviler sammen med deg på dagis, de teller ikke bare tusensfryd, men også klokkeblomster, og løvetann, og …
Mamma rakk ikke å si mer, for Bumsa begynte å surre nysgjerrig.
Hvor? I hvilket vindu kan jeg se alle disse blomstene?
For å se alle disse blomstene, trenger du ikke å se ut av vinduet. Du trenger bare å lukke øynene og tenke på dem!
Bare det?
Bare det, ― svarte mamma.
Helt fra morgenen dagen etter gledet Bumsa seg til å se alle blomstene som mamma hadde fortalt om. Da humlene la seg til å sove på dagen, lukket hun øynene godt igjen… Og hun så tusensfryd, og klokkeblomster, og løvetann, og smørblomster, og …
For i drømmer kan alt skje!
