Det er ikke så enkelt å lage en snømann. Først må man planlegge alt nøye. Man må bestemme hvor mange snøballer snømannen skal bestå av, og hvor man skal plassere ham, slik at alle som går forbi på tunet, blir begeistret og sier: «Flott jobbet, gutter! Dere laget en fantastisk snømann, det er virkelig herlig!»
Det tok tid før vi bestemte oss for stedet. Knut ville sette snømannen på lekeplassen, men jeg visste at en så fin snømann ikke ville vare lenge der. Så jeg sier til ham:
Knut, ikke tenk på lekeplassen. Hvis vi setter ham ved sandkassen, kommer ungene med spader og bøtter og river ham fra hverandre på null komma noen, og tar selv moroten!
Du har rett, Johan. Du snakker sant. Så hvor skal vi sette vår vakre snømann?
Det er jo enkelt — ved inngangen vår. Vi gir ham til og med en snøskuffe i hånden, så blir han akkurat som vår vaktmester, onkel Terje.
Wow! Men hvordan skal vi sette snømannen ved inngangen? Han vil bare være i veien, og ingen vil takke oss for det!
Til slutt kom Knut og jeg til enighet: Vi hadde nettopp fått et stort juletre på tunet vårt, og det kunne sees fra alle vinduene. Der skulle vi sette snømannen. Og alle som ville beundre treet, ville også legge merke til vår skapning.
Vet dere hva som er det vanskeligste ved å lage en snømann? Tror dere det er å rulle en stor snøball? Eller å stable dem oppå hverandre? Nei, det er ikke det. Det vanskeligste er å arbeide sammen. Og det gikk ikke så bra for Knut og meg i begynnelsen.
Jeg sier til ham: «Knut, du ruller den første ballen, jeg ruller den andre, og så ruller vi den tredje sammen, slik at det er rettferdig.» Men han vil ikke høre på det. Han insisterer på at den første ballen er vanskeligst å rulle, og at den er størst av alle tre. Til slutt ble vi enige om at jeg skulle rulle den første, og Knut skulle rulle de andre.
Men det gikk ikke bra der heller. Knuts andre snøball ble større enn min første! Men det er ikke rart at vi har vært venner siden barnehagen. Vi lærte oss å arbeide sammen og hjelpe hverandre. Vi rullet en så stor første snøball at den var like bred som treet!
Så løftet Knut meg opp på skuldrene, og jeg fikk stablet de andre ballene på plass. Jeg er litt større enn Knut, så det var ikke vanskelig for meg å løfte ballene. Jeg trener på idrett på helgene. Men Knut er to hoder høyere enn meg, så vi bestemte at han skulle løfte meg opp, og jeg skulle stable snøballene.
En gang var vi nesten på vei til å miste hele konstruksjonen! Jeg ble så redd at jeg ropte til Knut:
Det faller! Vær forsiktig! Pass deg!
Hold fast, hold fast, ikke slip, vi finner på noe! — roper han tilbake.
Jeg må innrømme at vi trengte hjelp. Og hvem kunne ha tenkt at Berit, naboen min fra første etasje, skulle være så dyktig? Da hun så at snøballen falt, løp hun rett til oss, holdt den opp og sikret den. Vi klarte det! Og Berit er to år yngre enn meg.
Vi måtte ta henne med i laget vårt. Hun var ute og gikk med hunden sin, en liten en som heter Rød. Han hjalp oss også veldig, og gjorde oss i godt humør!
Og Berit var smart. Hun sier:
Hallo! Hva er dette? En snømann uten en bøtte på hodet?
Hvor skal vi få en bøtte fra? Mamma ville aldri gi meg bøtten hennes, — sa jeg ærlig. Jeg hadde spurt mamma før jeg gikk ut, men hun ville ikke høre på det.
Jeg vet hvor vi kan få en bøtte! Vent her! — sa Knut og løp av gårde.
Berit og jeg og Rød sløste ikke tiden. Vi satte en morot på som nese — jeg hadde tatt den med hjemmefra. Og Berit tok fram noen store knapper fra lommen sin. De var ikke like, men det gjorde ingenting! Øynene ble veldig fine. Vi rullet raskt et par små snøballer til armer og ben, og satte dem på plass. Så skjønte vi at snømannen virkelig trengte en bøtte. Og Rød bekreftet det ved å si høyt: «Voff-voff».
Vi hadde flaks — Knut kom raskt tilbake med en stor rød plastbøtte. Vi satte den på hodet hans, og så sto vi lenge og beundret vår skapning.
Det er synd hvis han smelter, — sa Berit trist.
Det er vinter nå, selv om det er litt varmt, så snøen varer lenge. Han skal ikke smelte fort, — svarte Knut.
Jeg så lenge på vår vakre snømann. Han så ut som han var rett ut av et julekort. Mens vi arbeidet, ble det mørkt ute. Om vinteren blir det mørkt fort, og vi var så opptatt av arbeidet at vi ikke la merke til det før lysene på treet tente seg.
Skal vi ta et bilde som minne? — foreslo jeg.
Jeg ville så gjerne fange dette lykkelige øyeblikket fra barndommen. Dette julemirakel som ikke var skapt av julemanden, men av oss — Johan, Knut, Berit og selvfølgelig Rød. Jeg ville gjerne bruke det siste bildet på kameraet mitt for et slikt øyeblikk.
Pappa ga meg kameraet og sa: «Lær deg å finne det vakre rundt deg, men ikke kast bort bildene. Film er dyrt.» Men jeg visste at pappa ville like bildet mitt.
Guttene var enige. Selv om det var mørkt, klarte vi å stille oss slik at vi kunne sees, og snømannen var i sentrum av bildet. Ja, snømannen — med stor S. Vi ga kameraet til vaktmesteren, onkel Terje, og han fotograferte oss med glede.
Så gikk vi hjem. Jeg så ut av vinduet på snømannen hele kvelden. Da jeg våknet neste morgen, så jeg at han hadde lent seg og vinden hadde blåst bøtten av. Men jeg ble ikke lei meg. Det var ikke viktig lenger. Det virkelige julemirakel hadde skjedd dagen før — når vi arbeidet sammen og skapte noe vakkert.
