I en stor grønn skog vokste det opp et lite, fluffete grantre. Det vokste blant andre trær og så hvert år hvordan bladene deres ble farget i alle regnbuens farger om høsten, og falt av om vinteren mens det lå hvit, lett snø på grenene. Men grantreet likte best når det om våren dukket opp små, zarte knopper på trærne, som sprang ut til unge grønne blader.
Og det, grantreet, var grønt både vinter og sommer. Men grantreet var ikke misunnelig på de andre trærne, for de hadde aldri vært på nyttårsfesten, mens Julemanden alltid tok med seg det grønne, fluffy, vakre grantreet til festen.
Julemanden pakket grantreet inn i snø og la det til å sove. Han sa kjærlig til det:
Sov, grantre, ba-ba.
Og Snøstormen sang vuggesanger:
Sov, grantre, kjære, pass på at du ikke fryser!
Grantreet elsket Julemanden og Snøstormen for deres omsorg og godhet.
En gang før nyttårsaften sa Julemanden til grantreet:
Grantre, vakker, i morgen er det fest for barna, du skal komme vakker og fin. Vi skal pynte deg med fargerike kuler og henge vakre perler. Men du må hvile godt i dag og få ordentlig søvn.
Greit, Julemanden, jeg skal legge meg tidlig til å sove, og i morgen skal jeg være den vakreste på festen og glede alle barna!
Kvelden kom. Grantreet hadde nettopp bestemt seg for å pakke seg inn i snø og gå til å sove, da en liten grå hare kom løpende forbi og spurte grantreet:
Grønt grantre, hvorfor legger du deg til å sove så tidlig? La oss leke! Jeg skal hoppe rundt deg, og du skal prøve å fange meg med grenene dine.
Åh, liten hare, jeg ville gjerne lekt med deg, men jeg lovet Julemanden at jeg skulle hvile tidlig, i morgen er det morgensamling i barnehagen, jeg må få søvn.
Det er ikke noe dårlig, da skal jeg bare løpe og leke rundt deg mens du hviler.
Greit, men vær stille, liten hare.
Slik ble det avtalt. Så snart grantreet lukket øynene og søvnen kom, hørte det haren hoppe og synge sanger. Så grantreet fikk ikke sove før haren ble trøtt og gikk hjem.
Haren løp bort, og grantreet var nettopp i ferd med å ta en liten lur, da det hørte en sint ulv og en rev løpe forbi:
Du skal få danse for meg ennå, du listige rev! — roper ulven.
Hva er det, grå, jeg forstår ikke hvorfor du er sint på meg? — svarer lureren.
Du forstår ikke? Hvem sendte meg etter haren på et falskt spor? — sier ulven høyere og prøver å gripe reven i halen.
Tilgi, grå, jeg må også spise! Ai! — skrek lureren da ulven kom nærmere.
Kunne dere vært litt stille? — sa grantreet og blandet seg inn, — jeg må få ordentlig søvn før i morgen, og dere forstyrrer meg.
Åh, tilgi, grantre, det er alt ulvens skyld! — sa reven og benyttet anledningen til å løpe bort.
Jeg skal få tak i deg! — ropte ulven og løp etter.
Grantreet prøvde å sove igjen, men hørte skritt i nærheten. Det var en mann som kom med en øks. Det så ut til at han ville hogge grantreet helt ned til roten. Det grønne grantreet ble redd og ropte til ham:
Ikke hogg meg ned, mann, Julemanden lovet å ta meg med seg til festen i morgen.
Grantre, grantre, du er så vakker at jeg gjerne vil ta deg med meg hjem!
Men jeg skal jo være med på morgensamlingen, ellers blir barna lei seg!
Greit, da skal jeg gå hjem og kjøpe et kunstig grantre.
Og vær stille her, vær så snill, jeg må få søvn.
Mannen med øksen gikk bort, men grantreet fikk ikke sove. Først ville en spett lage et hull i nabotræet, så begynte en sterk vind å hyle. Først mot morgen fikk det vakre grantreet en liten lur, og sa ærlig til Julemanden:
Jeg, Julemanden, sov ikke hele natten, jeg var nervøs, men jeg skal likevel gå til festen, jeg kan ikke skuffe barna.
Takk skal du ha, min kjære, jeg håper du får sove ordentlig neste år, men nå er det på tide å pynte deg!
Og grantreet ble enda vakrere. Det tok på seg vakre pynt og gikk til festen med bestefaren. Og det brakte så mye glede til alle barna!
