På kanten av en stor tett skog bodde det en ekornfamilie — mamma, pappa, fire ekornjenter og en ekorngutt. De bodde i et stort romslig hule som pappa hadde bygget i en stor gammel eik. Der var det veldig varmt og koselig, og hver ekornunge hadde sin egen treseng.
Eiken der familien bodde var veldig gammel, og den hadde veldig mange eikenøtter. Ekornungene elsket å klatre ut på greinene og leke sisten. De fire jentene var eldst, og den yngste var sønnen ekornungen.
Hver morgen vekket søstrene ham med rop:
Hei, lillebror ekorn, våkn opp! Hvor lenge skal du sove? Det er så fint vær ute, solen skinner, fuglene synger! Kom ut og lek med oss, slutt å sove!
Vil ikke!!! Jeg skal sove mer! La meg være i fred, gå og lek selv, jeg gidder ikke kravle ut av den varme sengen min!
Svarte den lille ekornungen.
Barn, ikke krangel! Dere er jo søsken. Hvis sønnen ikke vil gå ut, la ham sove. Han er jo den yngste av dere, han trenger å sove og samle krefter!
Sa pappa.
Jentene ble straks fornærmet og løp av gårde for å leke i et annet tre, mens den lille ekornungen fortsatte å sove søtt. Og slik skjedde det nesten hver dag.
Den lille ekornungen var også veldig redd, han var til og med redd for sin egen skygge. Og en gang, da det blåste kraftig vind ute og tordnet, begynte han å gråte og gjemte seg i det mest avsidesliggende hjørnet i hulet, hvorfra pappa knapt klarte å få ham ut med makt.
Det var varmt ute, det var august måned. Familien dro ofte ut av huset for å finne mat sammen. Men den beste delikatessen var eikenøttene som vokste på eiken. Men i det siste hadde det ikke vært regn i det hele tatt, og solens varme stråler hadde gradvis tørket ut bladene på trærne. Eikenøttene falt av, og allerede til høsten hadde ekornene ingenting å spise.
Mamma og pappa samlet alle barna og sa:
Våre små ekornunger! Hele sommeren har det vært så voldsom varme, og alle forråd på treet vårt har tørket ut. Nå har vi ingenting å spise, og vi må gå og lete etter en annen skog hvor vi kan bo og samle eikenøtter og nøtter. Treet vårt er allerede gammelt, og vi kan neppe samle noen avling fra det.
Å, så gøy! Dette blir vårt nye eventyr! Vi skal alle sammen samles og dra på leting etter nytt bosted og nye store trær hvor det vokser mange eikenøtter. Vi skal gå sammen, synge glade sanger og møte mange nye venner!
Ble søstrene glade.
Dessverre kan ikke pappa gå med.
Sa mamma.
Det viste seg at pappa nylig hadde havnet i kamp med en mår som ville ta fra ham nøttene som et pinnsvin hadde gitt til de små barna. I kampen skadet pappa labben sin veldig hardt, og nå kunne han ikke gå langt.
Jeg skal gå!
Sa plutselig sønnen ekornungen, til alles overraskelse.
Hahaha! Du?! Du er jo redd for din egen skygge! Hvordan skal du klare å vandre alene i skogen, hva om det blåser vind og tordner, da glemmer du jo av frykt hvor du skulle!
Lo søstrene høyt.
Jeg glemmer ingenting! Da pappa og mamma snakket sammen en gang, hørte jeg pappa si til mamma at i familien skal mannen skaffe mat, og mannen skal også ta vare på sine kjære, for dere er jenter, dere skal ikke. Og hvem er mannen hos oss, søstre, dere? Nei! Derfor skal dere bli hjemme med mamma, mens jeg drar på leting etter ny skog for familien vår.
Erklærte ekornungen bestemt.
Etter å ha pakket litt mat i en knute til ham, sendte mamma og pappa sønnen av gårde.
Ekornungen vandrer gjennom skogen og ser seg rundt. Det er skummelt å gå her alene, snart kraker en kråke, snart blåser vinden, snart rasler bladene i vinden… Men gutten vet at han må ta vare på familien sin, for pappa er syk, og søstrene kan ikke forlates uten mamma.
Ekornungen gikk lenge, og plutselig, i det fjerne, så han en ny skog. Den var så vakker, og til og med bladene på trærne hadde ikke gulnet så mye som i deres skog.
Plutselig, ut av det blå, dukket det opp et enormt villsvin på veien til den lille ekornungen.
Det viste tennene sine og brølte høyt:
Hvem går her uten min tillatelse? Jeg er sjefen i disse traktene, og bare jeg bestemmer hvem som skal bo her og hvem som ikke skal.
Først ble ekornungen veldig redd, han kunne ikke engang si et ord, som om det hadde dukket opp en enorm klump i halsen hans.
Jeg… jeg… vil…
Prøvde den lille å si noe med hvisking.
Snakk høyere, ellers spiser jeg deg nå.
Sa villsvinet irritert.
Og da husket ekornungen at hjemme ventet fire søstre, mamma og pappa, som håpet på ham.
Jeg leter etter et nytt hjem for familien min! I skogen vår var det tørke, og alle forråd våre tørket ut. Nå er søstrene mine sultne, og jeg dro på leting etter nytt bosted og mat.
Sa ekornungen høyt og tydelig.
Villsvinet så på den lille og sa:
Du er så liten og så modig. Du var ikke redd for å komme til våre trakter, selv om alle vet at jeg er sjefen her og ikke liker når fremmede kommer. Jeg har aldri før sett så modige ekornunger, derfor skal jeg la dere bo her.
Ekornungen ble så glad at han ikke la merke til hvordan han hoppet hjem. Han fortalte hjemme hvordan han kom seg til den nye skogen, hvordan han underveis var redd for kråkenes skrik og bladenes rasling. Men da han fortalte søstrene og foreldrene historien om villsvinet, utbrøt de alle sammen:
Så flink du er! Ikke alle kunne ha forhandlet med villsvinet, for alle vet at det er skremmende og veldig ondt!
Ekornungen ble så glad, for han — den lille redde gutten, er nå ikke redd for noe lenger.
