Dragen I, mett og fornøyd, kom hjem. Han fløy forsiktig inn på rommet sitt, og der ventet mamma-dragen på ham.
Og hvor har du vært, din rakker? Vi har lett etter deg overalt!
Drageungen I satte seg stille på sengen sin. Han visste ikke hva han skulle svare mamma. Han ville ikke lyve, men han var redd for å fortelle sannheten. Han ble veldig opprørt, og huden hans skiftet fra lilla til knallrosa.
Nå ja. Hvis du ikke svarer meg, venter en straff, sa mamma strengt. Jeg tar nettbrettet fra deg i en uke!
Jeg, jeg, jeg, begynte I å stamme, jeg hørte søsterens historie om bærene og ville sjekke at hun ikke lurte oss. Jeg fløy på besøk til mennesker, til en snill bestemor og en liten gutt.
For en straff! ble mamma forarget. Det er ikke lov å fly fra eventyrlandet til mennesker. Hva om de hadde såret deg? Hva om de hadde låst deg inne i et bur eller satt deg i lenke? Og holdt deg som et kjæledyr? Da hadde du aldri kommet tilbake til oss!
Jeg gjør det ikke igjen, gråt I med store tårer, og huden hans skiftet fra rosa til knallgrønn.
Da fløy Di inn gjennom vinduet.
Der er du! Nå skal jeg gi deg...! ropte hun.
Stopp! stoppet mamma-dragen henne. Han har allerede forstått hva han har gjort, og at man ikke kan oppføre seg slik mot familien. Ikke sant, I?
Ja-ja-ja, hikstet dragungen.
Og hvor var han da? spurte søsteren.
Hvor, hvor? snerret I. Jeg fløy til mennesker, til en venninne av deg, den snille bestemoren, og til en gutt. Hun ga meg bær. Bare gutten var en annen.
Hvordan annen? ble søsteren overrasket. Skifter de fargen på huden også?
Nei, bestemoren kalte ham Ole. Den andre gutten, Kristian, kommer om tre dager, sa hun.
Å-å-å... sa Di langsomt.
Nå! Jeg forbyr dere å fly til mennesker! Husker dere for lenge siden, mormor fortalte meg om den gangen mennesker angrep drager, og slektningene våre døde?
Det var for to hundre år siden. Dragene var den gangen veldig store og heller ikke snille. Hvorfor kidnappet onkelen vår en kvinne fra menneskenes stamme? Ville han spise henne? undret Di.
Etter den hendelsen, fortsatte mamma, forvandlet en tryllekunstner de enorme drakene til små. Nå kan vi leve i eventyrlandet og slippe å fly til onde mennesker.
Men hvorfor gjorde han oss til små drager? spurte I naivt.
Hvorfor? Tryllelandet er lite. Hadde vi vært så store som for tusen år siden, ville vi ikke fått plass her.
Familien samlet seg til middag. Mamma-dragen fortalte om den lille I sine eventyr. Etter å ha tenkt seg om, bestemte foreldrene, bestemødrene og bestefedrene seg likevel for å fly til menneskene for å se med egne øyne det barna hadde fortalt om.
Tidlig en søndag morgen gikk bestemor og bestefar ut i hagen. Det var august, rips hadde modnet på buskene, og de skulle plukke det for salg.
Du plukker den røde ripsen, så begynner jeg på den hvite, den er mye mer, sa bestefar.
Vi må skynde oss, for kundene kommer klokken ti, og det lover en varm dag i dag, svarte bestemor.
De satte seg på krakkene ved buskene med bær og begynte arbeidet. Plutselig hørtes en merkelig lyd.
Hører du? En slags summing! Eller er det bare i hodet mitt? spurte bestefar.
Nei, svarte bestemor, jeg hører ingenting.
Det er sikkert blodtrykket, sa mannen forlegent.
Barometeret er normalt i dag. Hvordan kan blodtrykket ditt ha steget? undret bestemor. Gå inn og mål det, og ta en tablett.
Bestefar reiste seg, stønnende, og slepte seg mot huset. Bestemor fortsatte å plukke rips. Plutselig dukket det opp små drager rett foran øynene hennes. En hel haug!
Kvinnen ble målløs. Hadde hun ikke visst om de små dragene, kunne hun ha besvimt av overraskelsen.
Å, se der! sa hun.
Vi har kommet på besøk til dere! ropte I og Di i kor. Hvor er guttene deres?
Det er søndag i dag, de er hjemme hos seg selv, svarte bestemor stille. Hun visste ikke hvordan hun skulle oppføre seg overfor de uinviterte gjestene.
Vi kom for å se hvordan dere lever, sa de voksne drageungene.
Å, vi lever ganske bra. Her plukker vi bær, sa bestemor forvirret.
Vi ville så gjerne snakke med guttene, sa barna skuffet.
De er ikke her, sukket bestemor. Hva kan jeg tilby dere? Hjelp meg å plukke bær. Og spis selv. Jeg har skyllet busken med vann. Så mange dere er...
Dragefamilien slo seg ned på busken med rosa rips og begynte å spise bærene.
Barna sier at mennesker er snille og gjestfrie. Er det sant? spurte mamma-dragen.
Noen er det. Dere har vel også ulike drager, da...
Vi er mette nå, ropte noen fra familien.
Mette? Da hjelper dere med å plukke alle bærene og legge dem i bøtta, kommanderte pappa-dragen.
Foran øynene til bestemor danset det rundt, og surret «øyenstikkere».
Jeg foreslår at dere tar bøtta med bær hjem. Det blir gaven min, smilte bestemor.
Takk, vi tar ikke bærene. Vi kom alle hit og er mette, svarte mamma-dragen, vi hjelper dere, og så flyr vi tilbake.
Man hørte skritt.
Mannen min kommer tilbake!
Drageungene gjemte seg i ripsbusken.
Jeg målte blodtrykket. Normalt. Jeg skjønner ikke, var det summing i ørene mine?
Gå tilbake og hent meg litt vann, sa bestemor listig.
Bestefar snudde seg og gikk tilbake til huset, mumlende for seg selv.
Han kommer snart tilbake. Jeg vil ikke at han skal se dere, sa vertinnen engstelig.
Hvorfor, er han en ond mann? Kan han såre oss? kom spørsmålene fra drageungene i én strøm.
Nei da, slett ikke! Jeg er bare redd for at han besvimer om han ser dere. Han har ingen fantasi, er veldig seriøs. Leser ikke eventyr, og tror ikke på mirakler.
Greit. Vi har plukket alle bærene fra busken, og hjulpet dere. Takk for gjestfriheten og maten! ropte drageungene, og løftet seg øyeblikkelig opp i været.
Bestemor løftet hodet, så opp mot himmelen og vinket til dem!
Hva så du der oppe? spurte mannen da han kom bort. Du vifter med armene.
Bare noen insekter, smilte bestemor.
Å! Du ble ferdig med busken så fort! Du har plukket en full bøtte med bær.
Det er du som har gått frem og tilbake så lenge.
Du sendte meg jo selv: først måle blodtrykket, så hente vann til henne...
Slutt å mase. Bær den fulle bøtta til porten, og ta med den tomme.
Drageungene vendte tilbake til eventyrlandet sitt og lever der videre, som før. De husker ofte reisen sin til menneskene, minnes smaken av rips og smaker fornøyd med tungene.
Etter en tid vil de igjen ønske å treffe menneskene, og de vil komme på besøk.
