Har du noen gang lurt på hva som skjer i bøkene som står på hyller og som ikke blir lest? Det viser seg at figurene i bøkene lever sitt eget liv så snart boken lukkes og settes på hyllen.
I alfabetboken er bokstavene hovedfigurene. Og de blir også levende så snart boken lukkes og settes på hyllen.
I Katjas rom var det mange bøker, og hun elsket dem veldig. Men etter å ha lest en bok, satte Katja den på hyllen og leste den aldri igjen. På hyllen hennes sto også alfabetboken som Katja en gang lærte å lese fra.
I denne alfabetboken bodde 33 bokstaver. De levde fredelig, men en dag bestemte bokstaven Я, som var kjent som en bråkmaker, seg for å gjøre opprør i boken. Hun ville ikke lenger stå sist.
Hvorfor skal jeg stå helt på slutten? Jeg er jo den viktigste bokstaven, man kan ikke klare seg uten meg. Jeg er både en bokstav og et helt ord. Kom igjen, gi meg plassen din.
Sa bokstaven Я til bokstaven А.
Men det er ikke opp til deg eller meg å bestemme hvordan bokstavene skal ordnes. Vi har alle vår tur. Hvorfor skal du være først?
Spurte bokstaven А.
Fordi jeg har bestemt det. Hvis du ikke gjør det frivillig, gjør jeg det med makt.
Truet bokstaven Я og dyttet bokstaven А ut av alfabetboken og tok hennes plass.
Og så begynte det merkelige. Bokstaven А forsvant fra alle ordene i alfabetboken, og bokstaven Я tok hennes plass. Ordet «арбуз» (vannmelon) ble «ярбуз», og i stedet for «аист» (stork) ble det «яист».
Bokstavene ble veldig overrasket over sitt nye naboskap. Men da de gikk til bokstaven А for å få forklaringer, fant de henne ikke i det hele tatt. I huset til bokstaven А bodde nå bokstaven Я. Og på alle sidene i alfabetboken pranget nå forfalskeren Я.
Men hvor er bokstaven А?
Spurte bokstavene hverandre.
Bokstaven А, bokstaven А... hvorfor trenger vi henne når jeg er her i stedet?
Svarte bokstaven Я stolt.
Men hvordan kan det være slik? Vi kan ikke klare oss uten bokstaven А.
Sa bokstaven К.
Hvorfor ikke?
Spurte bokstaven Я igjen.
Fordi de fleste ord ender på bokstaven А, og nå får vi «собякя» (hund), «кошкя» (katt), «полкя» (hylle), «черепяхя» (skilpadde)...
Hva er galt med disse ordene?
Spurte bokstaven Я.
De høres jo rart ut, hører du det ikke?
Svarte bokstaven К.
Jeg synes ikke de høres rart ut i det hele tatt. Alt er som det skal være. Hvis noen ikke liker det, så holder jeg dere ikke her. Dere kan følge bokstaven А.
Sa bokstaven Я.
Bokstavene var forvirret. De likte ikke denne situasjonen i det hele tatt, men hvordan kunne de fikse det?
Heldigvis kom det en venninne på besøk til Katja med sin yngre søster, en jente som het Jana og som var 6 år gammel og skulle snart begynne på skolen.
Dette er alfabetboken min – min første bok. Den vil hjelpe deg med å lære å lese.
Sa Katja og ga Jana sin alfabetbok.
Jeg kan allerede lese litt.
Sa Jana og åpnet alfabetboken på første side.
Jana så at denne alfabetboken var annerledes enn den hun lærte å lese fra, men hun prøvde likevel å lese ordene i den.
Яист, язбукя, ярбуз...
Leste Jana.
Du leser ikke riktig. Det skal være «aist» (stork), «azbuka» (alfabetbok), «arbuz» (vannmelon).
Rettete søsteren hennes henne.
Men det står slik her.
Sa Jana fornærmet.
La meg se.
Sa Katja og tok alfabetboken.
Og virkelig, jenten så at på første siden sto bokstaven Я i stedet for bokstaven А. Katja begynte å bla gjennom sidene i alfabetboken og la merke til at bokstaven А helt manglet i hennes alfabetbok.
Dette er ikke i orden!
Sa Katja og tok en rød tusj.
Hun begynte å stryke over bokstaven Я i ordene der den ikke skulle være. Det tok lang tid, men Katja rettet nøye alle ordene. Så lukket hun alfabetboken og satte den på hyllen.
Og da skjedde et mirakel – bokstaven А kom tilbake. Hun sto igjen på sin plass, og bokstaven Я sto på sin.
Bokstaven Я hadde ingen annen valg enn å akseptere sin plass. Bokstaven Я forsto at hun ikke burde oppføre seg slik, for hver bokstav i alfabetboken har sin egen plass, og det er ikke riktig å bryte denne ordenen.
