Om vinteren i skogen er det alltid veldig morsomt! Skogsbeboerne — dyreungene, fuglene, insektene og edderkopper tilbringer dagene ute og leker med det fluffete snøen. Bjørnungen Sasha sover vanligvis om vinteren. Men når vinterkulden trekker seg tilbake og man allerede kan kjenne våren nærme seg i luften, våkner Sasha stille opp og kommer ut av hulen til vennene sine.
Sasha er en veldig glad og aktiv bjørnunge, han foreslår alltid interessante leker, og de andre dyreungene støtter gjerne hans ideer.
Men noen ganger er lekene som den lille bjørnungen finner på ikke bare morsomme, men også farlige. En gang foreslo han at de skulle løpe i kappløp under hengende istapper, og etterpå måtte kaninen ligge på sykehuset lenge fordi en istapp falt rett på labben hans.
Og mamma forbød Sasha å gå ut og finne på dårskap. Men barn er barn, og Sasha kunne ikke sitte hjemme lenge, og så snart han var ute igjen, dukket det opp usikre, men veldig morsomme ideer i hodet hans.
Bjørnungen Sashas beste venner var tvillingskaninene Tolik og Vovik og ekornen Marusya. Denne gangen bestemte bjørnungen seg for å invitere vennene til å leke på isen. Han samlet dem ved den store skogsjøen og sa:
Hva hvis vi spiller oversetning? Skal vi arrangere en stafett på isen? Den som kommer først til den andre siden av sjøen vinner!
Vi er med! — svarerte kaninene Tolik og Vovik i kor.
Men ekornen Marusya var ikke så rask til å godta det farlige spillet. Hun sa til vennene:
Jeg tror det begynner å bli varmere og isen kan være svak...
Så du er redd? — sa kaninene i kor og ertet Marusya.
Har ikke mamma din sagt at det er farlig å gå på tynn is? — sa Marusya fornærmet.
Jo, hun sa det, — svarte Sasha, — men hvordan kan hun vite at isen er tynn nå? Jeg tror den tåler oss fint, skal vi sjekke?
Skal du være først? — sa Tolik og dyttet ekornen mot isen.
Det hørtes et knitrende lyd, men ingenting skjedde. Ekornen ble redd, skreik til, og hoppet opp i et tre i ett hopp.
Jeg skal ikke spille slike leker! Jeg vil ikke falle gjennom isen! Jeg går hjem, — sa hun og løp av.
I starten torde ingen av dyreungene å gå på isen. De husket fortsatt det knirtrende lyden. Men bjørnungen Sasha sa:
Hva da, kaniner, drar dere øra bakover? Skal vi leke? Eller vil du også hjem?
Jeg tror jeg går hjem, — sa Vovik.
Hvordan det? — ropte Tolik til broren da han skulle gå.
Jeg vil ikke falle gjennom isen!
Vovik, vær ikke dum, bli her, la oss leke, det blir morsomt, — overtalte Sasha vennen.
Greit, jeg går ikke hjem, men jeg går heller ikke på isen. Jeg skal se fra siden og si hvem som vinner.
Så ble det avtalt. Kaninen Tolik og bjørnungen Sasha tok utgangsstilling. De bestemte seg for å løpe over sjøen fram og tilbake etter tur. Og Vovik skulle måle tiden og si hvem som var raskest.
Tolik bestemte seg for å starte først. Han gikk til kanten av sjøen, lukket øynene, og da broren Vovik sa: «Nå går vi!», begynte kaninen å hoppe over isen så fort han kunne. Først gikk det bra, midt på sjøen åpnet Tolik øynene og sluttet å være redd for at isen skulle knirke. Men på veien tilbake begynte han å se små sprekker i isen fra hvert hopp. Jo nærmere land, desto høyere var knirkingen.
Åh! Jeg klarte knapt å hoppe over! Sasha, du burde ikke gå på isen, den knirket nesten under meg! — sa den skremt Tolik.
Nei da! Du vil bare vinne uten å kjempe, men jeg gir meg ikke så lett. Vovik, start klokken, — sa bjørnungen og gikk på isen.
Første steg — det hørtes en forferdelig knirkende lyd.
Andre steg — en enorm blå sprekk gikk over sjøen.
Tredje steg — bjørnungen så seg omkring med skrekk og forsto at isen under ham knirket.
Fjerde steg — og bjørnen falt gjennom det kalde vannet!
Åh! Hva skal vi gjøre?! — ropte kaninene i kor.
Det er kaldt! Hjelp! Jeg drukner! — ropte bjørnungen og prøvde desperat å gripe tak i den glatte isen, men det gikk ikke.
Kaninene løp for å hjelpe vennen, men isen begynte å knirke under dem også, så de løp raskt tilbake til land. Og bjørnen fortsatte å prøve å gripe tak i isen.
Plutselig hørte man tunge skritt i skogen og rop:
Sasha! Sashechka, bjørn, hold deg fast!
Det var bjørnungens mamma som løp gjennom skogen så fort hun kunne. Det viste seg at ekornen hadde advart henne om at dyreungene holdt på med et farlig spill. Og bjørnmammaen skyndte seg til sjøen.
Hun så den stakkars, ulykkelige og frysende bjørnungen, og løp inn i det iskalte vannet. Hun grep sønnen og dro ham på land.
Kaninene hadde allerede brakt et varmt ullpledd og pakket bjørnungen inn. Han varmet seg opp hjemme lenge, drakk te med honning og mynte. Men allikevel måtte han ligge i sengen med feber hele resten av vinteren.
Og mamma forbød Sasha strengt å spille farlige leker, og skjelte ut kaninene fordi de ikke brukte hodet. Og ekornen Marusya — hun var flink! Hun reddet bjørnen fra ulykke!
