En gang for lenge siden, i et fjernt frukthavland kalt Fruktlandia, bodde en søt liten avokado. Alle kalte ham bare Avo.
Mamma Avokadinne og pappa Avokado elsket ham høyt og skjemte ham bort så mye at det sikkert ikke fantes en eneste frukt i hele Fruktlandia som var mer bortskjemt enn Avo.
Foreldrene prøvde å gi ham alt han ville, bare for at gutten skulle være glad og aldri bli lei seg.
I avokadofamilien var det en fin tradisjon. De gikk tur sammen hver dag i den magiske frukthagen, for der var det varmt til alle årstider.
Magien i denne hagen besto i at når fruktene var glade, skinte solen, gresset var grønt, og fuglene sang vakre sanger.
Men når fruktene ble lei seg, grinete, frekke eller triste, forsvant solen, skyene samlet seg, en kraftig vind reiste seg, og det begynte å regne med torden.
En gang mens de gikk i hagen, så Avo at det like ved ble solgt en stor jordbæris med sjokoladeströssel. Han fikk lyst til å spise den. Han begynte å be foreldrene om å kjøpe godteriet.
Først sa mamma og pappa nei, for Avo kunne få vondt i halsen etter så mye kaldt. Avokadikken begynte å lage bråk, og foreldrene ga etter og kjøpte den store isen.
Etter at Avo hadde spist isen, ble han nesten med en gang syk. Hele familien måtte raskt dra hjem.
Samtidig forsvant solen fra hagen, og fuglene sluttet å kvitre sine vakre sanger, fordi de kjente foreldrenes bekymring for lille gutten.
Foreldrene pleide Avo lenge med alle slags sirupper, bitre urtedrikker og kompresser. Til slutt ble han frisk, og familien kunne igjen gå ut i den elskede frukthagen.
Avo lekte tikken, gjemsel og gjorde grimaser. Pappa tok bilder av ham. Så ga mamma sønnen sin en god matpakke. Alle var glade.
Men da så Avo sin venn Bananen. I hendene hadde Bananen en stor ballong formet som en banan. Avo ble veldig lei seg over at vennen hans hadde en ballong, mens han ikke hadde en.
Han gikk bort til foreldrene og krevde at de skulle kjøpe ham en ballong formet som en avokado. Og den måtte være enda større enn Bananens.
Først nektet foreldrene å kjøpe den store ballongen. Avo begynte ikke bare å sutre, men å skrike høyt og lenge. Mamma og pappa hadde ingen annen utvei enn å gi etter igjen og kjøpe ballongen til sin bortskjemte sønn.
Igjen ble alt mørkt i frukthagen, bladene på trærne visnet, og det begynte å blåse en vind så sterk at Avo nesten fløy av sted sammen med ballongen. Heldigvis rakk foreldrene å ta tak i ham.
Avo ble veldig redd og lei seg, men da han kom hjem, glemte han fort det som hadde skjedd og begynte å oppføre seg som før.
Dagene gikk. Avo ville ha stadig flere gaver og stadig dyrere opplevelser. Foreldrene måtte jobbe mye for å tilfredsstille sønnens ønsker. De var veldig slitne og kom hjem sent fra jobb. Noen ganger hadde de ikke engang krefter til å lese en godnattshistorie for Avo. Og å gå tur og leke sammen i den elskede frukthagen var det ikke snakk om.
En søndag morgen dro avokadofamilien likevel til den magiske frukthagen. Men der var det trist.
Foreldrene var tankefulle og stille. Bare Avo var glad. Han tenkte at det var kjøligere i hagen enn vanlig, og solen kikket bare så vidt frem bak skyene. Men han glemte det raskt.
Hagen visste likevel alt og kjente alt. Hagen var slik fordi Avos foreldre skjønte hvor feil de hadde oppdratt sønnen sin, at de hadde skjemt ham altfor mye, men ikke visste hva de skulle gjøre nå.
Mens de gikk og tenkte, fikk de øye på en annonse: «Et fly av den nyeste modellen har kommet til leketøysbutikken! Skynd dere å kjøpe det! Antall er begrenset!!! »
Avos øyne lyste opp, og han ville så gjerne ha flyet at han nesten ikke klarte å vente. Han ba foreldrene om å kjøpe det. Mamma og pappa prøvde å forklare avokadikken at flyet var for dyrt, og at hele lønnen deres ville gå med til å kjøpe det. Men Avo ville ikke høre på noe.
Han falt ned på bakken, skrek og sparket med bena. Forbipasserende så på ham med forundring. Foreldrene skammet seg veldig over sønnen.
Og hva med frukthagen? Der ble det helt trist. Skyene samlet seg, vinden begynte å rive løv av trærne, det tordnet, og en slik regnskur kom at avokadofamilien ble gjennomvåt.
Avo gråt og ba om flyet hele uken, og han nektet til og med å spise.
Gutten vår, hvis vi kjøper flyet, må vi jobbe enda mer, vi får ikke tid til å leke sammen, sa foreldrene.
Men Avo brydde seg ikke.
Hva slags foreldre er dere egentlig, når dere ikke kan kjøpe ett fly til deres eneste sønn! Jeg vil ikke gå tur med dere heller, jeg vil ha FLY! ropte han tilbake.
Foreldrene holdt ikke ut lenger og ga etter for sønnen igjen, og brukte alle pengene de hadde igjen på leketøyet. Nå måtte de jobbe enda mer.
Avo fikk stadig nye leker, men foreldrene så han nesten ikke lenger. Familien sluttet å være sammen, leke, gå tur og bare more seg.
Det kunne virke som om Avo hadde alt han ønsket seg. Men det viktigste manglet nå: foreldrenes oppmerksomhet. Det var ingen å sette i gang flyet med, og ingen å gå tur med i den magiske skogen, ingen å fortelle den morsomme historien som hadde skjedd på dagen, og ingen som kysset eller klemte ham.
En gang gikk Avo alene til den magiske hagen, men der var det veldig trist for ham.
Hagen virket stille, som om den ventet på noe svært uvanlig som skulle skje snart.
Avo gikk rundt på stedene der han hadde vært lykkelig, og husket. Her hadde han vært på piknik med foreldrene sine, og her hadde han og pappa fløyet drake, her satt mamma på benken og sang en sang for ham mens hun klemte ham hardt, og bak det treet gjemte han seg, og de klarte ikke å finne ham på lenge.
Da Avo tenkte på dette, lyste et smil i ansiktet hans, og så gråt han sårt. Han gråt helt til tårene var oppbrukt og øynene verket. Det var som om alt det vonde rant ut av Avo sammen med tårene, og noe vakkert begynte å gro.
Da han var ferdig med å gråte, forsto Avo endelig hva han hadde gjort. Med egne hender hadde han ødelagt alle de vakre øyeblikkene, og byttet bort det kjæreste han hadde, foreldrene sine, mot unyttige leker og moro.
Hvor vondt han hadde gjort dem, at han hadde vært utakknemlig og bortskjemt, et barn som bare krevde, men aldri ga noe tilbake.
Avo bestemte seg fast for at han måtte be foreldrene sine om tilgivelse, og løp hjem. Han var så opprørt at han ikke la merke til hagen.
Men hagen begynte å våkne til liv. Solflekker danset overalt, blomster som aldri før hadde vokst der, sprang ut, og fuglene kvitret på en ny måte.
Avokadikken fant ikke ro, gikk fram og tilbake og så ut av vinduet mens han ventet på foreldrene. Da mamma og pappa kom hjem, løp han dem i møte og klemte dem hardt og lenge. Pappa Avokado og mamma Avokadinne ble veldig overrasket over sønnens oppførsel.
Gutten vår, hva er i veien med deg? Har det skjedd noe? Har du vondt noe sted? spurte mamma.
Mamma, pappa, jeg har gjort så vondt mot dere! sa Avo gråtende. Det er på grunn av meg at dere jobber dag og natt. I dag skjønte jeg at jeg ikke trenger leker. Det jeg trenger er dere, deres kjærlighet og oppmerksomhet. Vær snill å tilgi meg, og ikke jobb så mye lenger.
Gutten vår, vi elsker deg veldig, ønsker deg bare det beste, og vi bærer ingen nag til deg. Det er veldig bra at du selv har skjønt hvor viktig familien er, og ikke tingene, svarte foreldrene.
Alle klemte hverandre og gråt.
Fra i dag blir alt som før! Nei, det blir enda bedre! utbrøt pappa Avokado.
Skal vi gjøre oss klare og gå tur i vår elskede magiske frukthage? foreslo mamma.
Da avokadikkene kom til hagen, var alt der enda bedre enn før. Selv om det var vinter i verden, rådet sommeren i den magiske hagen. Solen skinte sterkt her, en regnbue strakte seg over himmelen, hagen duftet av blomster man aldri hadde sett før, og fuglene sang de fineste sangene. Alle smilte og var vennlige når de møtte avokadofamilien.
Avo og foreldrene hans var virkelig lykkelige, fordi de har hverandre. Avo ga seg selv et løfte om at han aldri mer skulle såre foreldrene sine.
