Begynnelsen, eller hvorfor bjørnungen bestemte seg for å dra på reise
I en vakker, koselig, liten by bodde den unge trollmannen Godmund. Han hjalp alle med glede og var venn med hver eneste innbygger.
Nå bygde han et hus sammen med en familie som nylig hadde flyttet til byen: de hadde ennå ikke noe eget sted å bo, så det måtte reises raskt. Så hjalp han en skorsteinsfeier, trett etter dagen, med den siste skorsteinen i skiftet. Og så lette han etter en tapt dukke for en liten jente.
Ingen fikk noen gang avslag fra trollmannen når de trengte enkel menneskelig hjelp. Bare én ting klarte han ikke: å utføre et lite under og hjelpe folk med sin magiske gave.
Godmund sørget så mye, og så sterkt, at han selv sluttet å tro på magi. Han var som en fugl som hadde kjent skjønnheten i flukten, men som hadde mistet evnen til å fly.
Dag etter dag prøvde han uopphørlig å gjøre noe spesielt, for å få tilbake gaven han hadde fått ved fødselen. Men det lyktes ikke. Verken vakre blomster til en fest, eller en vind som kunne få drageflyene til å stige, kunne Godmund gi folk. Han bebreidet seg mer og mer for dette, og bestemte seg for at han ikke var verdig til å kalles trollmann.
I det enkle, koselige huset hans var det alltid mat til dem som var sultne, hjelp til dem som søkte den, og ly for dem som ikke hadde noe sted å gå. Men det var ingen glede eller lykke i ham, for en trollmann kunne ikke glede seg når han ikke en gang klarte den minste trolldom. Og solen kom stadig sjeldnere inn i huset, og så kom vinteren.
I Godmunds hus fantes en særlig verdifull ting: bamsen Topptyskka, som moren hans hadde gitt ham, og som han tok godt vare på. Bamsen satt på sin koselige hylle og så på trollmannen. Han husket ham som liten gutt, og nå var han blitt en voksen, god og ærlig mann. Bjørnen kjente ham både glad og lykkelig, og trist, slik som nå, helt uten tro på at han igjen kunne gi folk under.
Topptyskka visste hvor vondt det gjorde i vennens hjerte at de som var rundt ham bare brydde seg så lenge de trengte hjelp. Men hjertet til Godmund sluttet ikke å være rent og åpent, og det så alltid bare det beste i alt.
Bjørnungen likte denne fine egenskapen ved trollmannens hjerte. Han likte hvordan Godmund gledet seg over å ha hjulpet noen, og dermed visste at dagen ikke var levd forgjeves.
Nå ville Topptyskka særlig gjerne hjelpe den fortvilte vennen og se smilet hans igjen, det som lyste som solen. Men hva kunne han, en liten plysjbjørn, gjøre? Den skjeve bjørnen tenkte lenge, men ingen løsning kom.
Plutselig hørte bjørnungen kjente skritt. Det var Godmund som kom hjem. Trollmannen satte seg i lenestolen, svøpte seg inn i et pledd, og så ut av vinduet og sa:
Vet du, min venn Topptyskka, noen ganger synes jeg at du forstår alt. Til og med bedre enn mange forstår hva som plager meg. Men du kan jo ikke snakke, og derfor kan du ikke gi meg noen råd... Det har blitt kaldt ute, og det har falt så mye snø, det er virkelig et ekte snøeventyr! Men hva skal jeg fortelle? Nå skal jeg vise deg!
Trollmannen kastet pleddet til side, reiste seg, tok bamsen fra hyllen og holdt ham opp mot vinduet, slik at han kunne beundre naturens snøkledde skrud.
Se, lille venn! Er ikke byen vår vakker om vinteren, dekket av et hvitt teppe av snø! Der borte, i det fjerne, ser man skogen som sover under snødekket til våren. Tro meg, den er veldig vakker. Og bak skogen ligger havet... Kanskje finnes det noe der som kunne hjelpe meg å gjøre et under. For under er innen rekkevidde for enhver trollmann, men ikke for meg... Vel, min venn, vi har ikke tid til reiser. Her er det mye å gjøre, men jeg kan si deg at det er herlig å reise!
Godmund sukket tungt, satte bamsen tilbake på hyllen, skjenket seg en kopp duftende te, drakk den stående ved vinduet, fulgte solnedgangen, la seg på den elskede sofaen sin og sovnet.
Bjørnungen så på den sovende trollmannen, og han husket hvordan Godmund pleide å gynge ham i huskestolen, lese for ham historier om reiser, modige riddere og gode trollmenn, da han fortsatt var en liten gutt. Hvordan han pleide å sitte med ham på engen og se på skyene. Og trollmannen likte virkelig å betrakte naturen; han hørte en spesiell musikk i dens pust, en musikk som forandret seg med været og årstidene.
Godmund kjente så fint hvor viktig det er å ta vare på hver blomst, hvor verdifull hver fuglesang er, hvor magisk vannets musikk er i den klare bekken ved huset. Og da forsto bjørnungen plutselig hvordan han kunne hjelpe vennen sin!
Jeg, Topptyskka, skal dra på reise og finne det som kan hjelpe Godmund til å skape under igjen, slik en trollmann skal, særlig en så god og ærlig en! Bestemt! Jeg skal være modig og gi vennen min gleden tilbake, den glede som et skapt under gir noen.
Bjørnungen klatret forsiktig ned fra hyllen, så en gang til på den sovende trollmannen, som sikkert drømte en hyggelig drøm, strøk ham over hånden med tassen sin, og åpnet døren stille og gikk ut over dørstokken.
De første solstrålene viste seg så vidt over horisonten. Så vakkert! Snøen glitrer ved daggry, frosten nipper i nesen. Foran bjørnungen åpnet seg en stor, vakker, og samtidig skremmende ukjent verden, som han ikke kjente til da han satt på sin koselige hylle. Nå måtte han møte denne verden for å finne det som kunne hjelpe vennen til å tro på under igjen.
Det var skummelt for bjørnungen å begi seg ut på reise. Han visste ikke hva han lette etter, men det var så viktig å hjelpe trollmannen. Topptyskka hoppet opp i kjelken til skogvokteren, som hver morgen kjørte rundt i skogen for å sjekke at alt var i orden med innbyggerne.
Skogvokteren kom ut av huset, hentet hesten, spente den for kjelken, og da han hadde satt seg godt til rette, dro han av sted uten å ane at en liten passasjer satt sammen med ham.
Ferden var kort, og bjørnungen endte opp i den snødekte vinterskogen. Så snart skogvokteren stanset kjelken, gikk bjørnen forsiktig ned og fortsatte til fots. Han måtte skynde seg, hvert minutt talte!
Reisen til plysjbjørnen gjennom vinterskogen
Det var kaldt for de små plysjpotene å traske gjennom skogen. De sank stadig ned i snøen, men han måtte gå videre, og bjørnungen fortsatte ferden.
Lenge gikk han og så nøye på alt rundt seg, for kanskje var det nettopp her i skogen det han lette etter var gjemt. Men ingenting fantes, og til slutt, trett, satte bjørnungen seg ned ved et tre. Plutselig hoppet en liten hare fram. Den så intenst på bjørnungen.
Hei! Jeg heter Pelsen! Og du er vel i slekt med onkel Bjørn. Jeg kan følge deg til hiet hans. Det er bare rart: jeg trodde alle bjørner sov om vinteren, og ikke gikk på besøk til hverandre...
Bjørnungen smilte og sa:
Hei, Pelsen! Jeg er ingen slektning av onkel Bjørn, men bare en liten plysjbjørn, Topptyskka, og derfor sover jeg ikke.
Hva gjør du da i skogen, og hvordan kan jeg hjelpe deg? spurte Pelsen.
Bjørnungen klødde seg med tassen på den plysjaktige issen og begynte å fortelle:
Jeg vet ikke hva du kan hjelpe meg med, men jeg dro til skogen for å redde en venn, en god trollmann. Jeg fikk ham i gave da han var liten, og nå er han voksen. Vet du hvor mange han har hjulpet med sine egne hender! Men nå har han lenge ikke klart å skape noe magisk, og det gjør ham veldig lei seg. Han har sluttet å tro på magi og mener at han ikke lenger kan kalles trollmann. Så jeg dro på reise for å finne det som kan hjelpe ham å tro på seg selv igjen, og gi ham evnen til å skape under. Denne skogen ligger nær huset vårt, så jeg begynte reisen her. Har dere noe i skogen som jeg leter etter?
Pelsen strøk seg over øret med tassen. Han hadde ikke sett noe slikt, men han ønsket så inderlig å hjelpe bjørnungen.
Jeg har ikke sett det du leter etter, men bestefar Ugle vet alt og kan helt sikkert hjelpe deg. Kom, jeg tar deg med til ham!
Veien var lang, men med Pelsen ved sin side var det ikke skummelt for bjørnungen, og veien føltes livligere. Endelig kom bjørnungen og Pelsen fram til en gammel eik der bestefar Ugle bodde. Pelsen ropte:
Hei, bestefar Ugle! Vi trenger virkelig rådet ditt!
I samme øyeblikk dukket det opp en ugle på en gren, så oppmerksomt på gjestene og sa:
Hei og velkommen! Vel, når dere trenger råd, skal jeg gjerne hjelpe så godt jeg kan.
Bjørnungen var veldig glad og ville fortelle med en gang om det som ga ham ingen ro.
Bestefar Ugle tenkte seg om. Han visste virkelig mye, men hvordan han kunne hjelpe bjørnungen, visste han ikke. Det fantes ingenting slikt i skogen.
Her finner du ingenting, uansett hvor hardt du leter. En vanskelig oppgave har du fått, men ønsket ditt om å hjelpe vennen din vil peke deg mot det du leter etter. Jeg har hørt fra min bestefar at det er noe spesielt i havet, bortenfor skogen vår. Dra dit. Pelsen skal føre deg til hjorten Hvithale, og han skal fly deg til stranden, for veien på dine små tasser blir lang. Jeg skal gi deg en kongle, så du ikke glemmer skogen vår. Her, ta den.
Bjørnungen tok imot kogglen og klemte den fast i sine plysjpoter. Det var ikke det han lette etter, men en svært verdifull gave. Den lille reisende visste fast at han skulle fortsette, og han var takknemlig for hjelpen fra Pelsen og bestefar Ugle.
Takk, bestefar Ugle, for rådet. Nå må vi gå. Ha det!
Ha det, Topptyskka, lille modige reisende! Du har lært oss mye, vi som bor i skogen. Vi glemmer ikke ditt mot, og må veien din bli god, og det du leter etter, det skal du sannelig finne! sa den gamle uglen til avskjed.
Pelsen og bjørnungen kom raskt fram til Hvithale.
Hei, Pelsen! Jeg er glad for å se deg! Hva har ført deg til meg?
Hei, Hvithale! Plysjbjørnen Topptyskka trenger hjelp. Han må hjelpe noen han er glad i, så fort som mulig. Han skal til havet, men på sine små poter vil han bruke svært lang tid. Kan du ikke ta ham med? sa haren.
Selvfølgelig hjelper jeg gjerne! Topptyskka, klatre opp på ryggen min og hold deg godt fast, svarte Hvithale, og bøyde seg ned i snøen, slik at bjørnungen lettere kunne komme seg opp.
Takk, Pelsen, ha det! Jeg glemmer deg ikke og din hjelp, sa bjørnungen og tok farvel med haren.
Ha det, Topptyskka! Lykke til på veien, og må du finne det du leter etter, svarte Pelsen.
Hvithale reiste seg og bar bjørnungen mot havet, der den lille plysjreisende skulle prøve å finne det som ville gi trollmannen troen på under igjen. Raskt førte hjorten bjørnungen til havet. Bjørnungen gikk ned fra hjortens rygg.
Takk, Hvithale, for at du bar meg så fort. Jeg glemmer ikke din hjelp. Jeg må skynde meg, vi kan ikke dra det ut. Ha det!
Lykke til, modige lille bjørnunge Topptyskka, og må du finne det du leter etter, sa Hvithale til avskjed.
Da han kom bort til vannet, så bjørnungen en båt, og han klatret opp i den og sovnet, for han var veldig sliten etter dagen, og det fantes mange eventyr og møter foran ham. Bjørnungen sov, og han drømte at han kom hjem, og at Godmund, som i fjern barndom, smilte til ham, etter å ha skapt et under for en hel by, og gitt alle innbyggerne fantastiske blomster som aldri før var sett, og som sprang ut på alle blomsterbed.
Reisen til plysjbjørnen over havets vidder
Morgenen kom, og lyden av bølgene vekket bjørnungen. Den lille reisende så seg rundt. Mens han sov, hadde en fisker kommet og seilt av sted med båten sin ut på havet.
Havet var utrolig vakkert og stille. Det vugget båten lett. Det var skummelt for bjørnungen, som seilte lenger og lenger unna hjemmet. Men han hadde ennå ikke funnet det som kunne hjelpe trollmannen med å tro på under igjen, og derfor var det ingen vei tilbake, bare fremover.
Havet var fortryllende vakkert. Om vinteren var det selvsagt annerledes, slik som hele naturen, men bølgene hadde en egen musikk og en egen sjarm.
Bjørnungen tenkte igjen på trollmannen, som likte å betrakte naturen. Han ville ha likt det utsynet som åpnet seg for bjørnungens øyne. Han måtte være modig og lete enda mer nøye etter det som kunne hjelpe vennen. Og den nye siden i reisen, som åpnet seg for bjørnungen med daggryet, måtte ikke gå til spille.
Mens den lille reisende så utover havet, kunne han ikke se noe spesielt. Plutselig dukket en sel opp på vannoverflaten. Bjørnungen så nøye på den, og selen, som la merke til det, svømte bort til båten.
Hei, jeg heter Rapp! Og hva er du? Hva har ført deg hit til vårt kalde nordlige hav?
Hei, Rapp! Jeg er plysjbjørnen Topptyskka. Jeg dro til havs for å hjelpe en venn, en god trollmann. Jeg fikk ham i gave da han var liten, og nå er han voksen. Vet du hvor mange han har hjulpet! Men han har lenge ikke klart å skape noe magisk, og det gjør ham veldig lei seg. Han mener at han ikke lenger er verdig til å kalles trollmann. Så jeg dro på reise for å finne det som kan gi ham evnen til å skape under igjen. Jeg begynte reisen i skogen, men der fant jeg ikke det jeg leter etter. Bestefar Ugle sa at det var noe spesielt i havet. Og nå er jeg her. Har dere noe i havet som jeg leter etter, for å hjelpe den jeg er glad i? svarte bjørnungen selen.
Rapp klødde seg i issen.
Jeg vet ikke noe spesielt i havet vårt, og jeg har absolutt ikke sett noe likt det du leter etter. Jeg tar deg med til onkel Hval. Han er den klokeste her, og han kan helt sikkert hjelpe deg. Sett deg på ryggen min, så svømmer vi til ham.
Bjørnungen gikk fra båten over på Rapps rygg, og de dro av sted til onkel Hval. Det var ikke langt, og Rapp fant uten vanskelighet den store hvalen, som sakte svømte rundt på jakt etter interessante nyheter.
Hei, onkel Hval! Vi trenger virkelig hjelpen din, og det kloke rådet ditt!
Onkel Hval var glad for å se Rapp, og han likte å gi råd når han ble bedt om det. For når noen ber om råd, betyr det at du kan hjelpe, og å hjelpe er viktig.
Hei! Når dere trenger råd, så si fra hva saken er. Det jeg kan, skal jeg hjelpe dere med.
Bjørnungen var veldig glad for at onkel Hval var villig til å hjelpe, og bestemte seg for å fortelle så raskt han kunne om det som ga ham ingen ro.
Lenge tenkte den kloke hvalen over Topptyskkas historie, og til slutt sa han:
Vanskelig oppgave har du fått, Topptyskka. Det du leter etter, finner du ikke i havet, uansett hvor hardt du leter. Men vi har nordlig perle! Rapp, sett bjørnungen på ryggen min, og hent ham en spesiell perle som bare finnes her, som gave. I varme hav er perlene annerledes... Etterpå skal jeg kjøre Topptyskka til land. La ham dra til fjellene, der finner han kanskje det han leter etter.
Rapp satte bjørnungen på ryggen til onkel Hval, og så dykket han og kom opp igjen i samme øyeblikk, med noe utrolig vakkert i finnene sine.
Her er perlen, som gave til deg, Topptyskka, så du ikke glemmer reisen til oss. Synd at vi ikke har noe annet til deg, men jeg er glad for å ha hjulpet en så modig liten en. Jeg er sikker på at du finner det du leter etter. Ha det, Topptyskka, må veien din bli god!
Ha det, Rapp! Takk for alt. Jeg glemmer ikke din hjelp! sa bjørnungen til avskjed.
Onkel Hval kjørte raskt bjørnungen til en steinete strand. Han satte den lille reisende på land og sa:
Ha det, Topptyskka! Du har lært oss mye, vi som bor i havet, lille modige reisende. Vi glemmer ikke din godhet, og må veien din bli god. Finn det du leter etter, helt sikkert!
Takk for rådet, for hjelpen og gaven, onkel Hval. Jeg glemmer ikke din godhet, ha det! sa bjørnungen til den svømmende hvalen.
Bjørnungen så seg omkring: foran ham reiste seg høye fjell. Det er skummelt for en liten plysjbjørn å gå videre, men han måtte fortsette reisen.
Han hadde ikke funnet noe spesielt verken i skogen eller i havet, og derfor måtte han være modig og gå videre. Så bjørnungen begynte å gå opp fjellstien, og så seg rundt for ikke å gå forbi det han leter etter.
Hvilke møter og fantastiske landskaper som ventet ham fremover, visste han ikke. Men bjørnungen tenkte på Godmund. Hvor han ville ha likt fjellene! Han måtte snart komme tilbake til trollmannen og se ham lykkelig, troende på under, slik en så god mann som han fortjente. Og bjørnungen gikk fortere.
Reisen til plysjbjørnen i fjellene
Det var tungt for en liten plysjbjørn i fjellene om vinteren. Snøen er vakker, men på toppene er det enda mer av den enn i skogen, og det gjør det vanskelig for de små potene å gå. Vinden er mye sterkere og kaldere.
Bjørnungen var helt utslitt. Han satte seg ned, lente ryggen mot fjellet og begynte å tenke på hvordan han skulle finne det som kunne hjelpe vennen hans her. Han kunne ikke engang forestille seg hva det var. Plutselig så han en liten geit rett foran seg. Geitungen betraktet ham nøye.
Hei, jeg er geitungen Jakob. Og ikke en hvilken som helst geit, men en fjellgeit. Jeg har ikke møtt deg her i fjellene før. Hvem er du? Hva har ført deg hit?
Hei, Jakob, jeg er plysjbjørnen Topptyskka! Jeg dro til fjellene for å hjelpe en venn, en god trollmann. Jeg fikk ham i gave da han var liten, og nå er han voksen. Vet du hvor mange han hjelper med sine egne hender? Men han kan ikke skape noe magisk, og det gjør ham veldig lei seg. Han har sluttet å tro på under og mener at han ikke lenger kan kalles trollmann. Så jeg dro på reise for å finne det som kan gjøre at han igjen kan skape under. Jeg begynte i skogen, men der fant jeg ikke det jeg leter etter, og bestefar Ugle sa at det var noe spesielt i havet. Jeg dro til havs, men fant ingenting der heller. Så onkel Hval sa at jeg burde lete etter det som kan hjelpe trollmannen med å få tilbake troen på under, i fjellene... Har dere noe her som jeg leter etter, Jakob? svarte bjørnungen geitungen.
Geitungen tenkte seg om. Han hadde ikke sett noe slikt i fjellene, men han ønsket så inderlig å hjelpe bjørnungen.
Jeg har ikke sett det du leter etter, men den vise bestefar Irbis vet alt og kan helt sikkert hjelpe deg. Klatre opp på ryggen min, så tar jeg deg til ham.
Veien var kort, for Jakob beveget seg lett i fjellene, slik en fjellgeit skal, og de var snart framme ved bestefar Irbis' hule. Geitungen ropte:
Hei, bestefar Irbis! Vi trenger virkelig rådet ditt!
I samme øyeblikk kom Irbis ut fra hulen, stor, i en vakker pels. Han så nøye på gjestene og sa:
Hei og velkommen! Vel, når dere trenger råd, skal jeg gjerne hjelpe så godt jeg kan. Fortell, hva gjelder det?
Bjørnungen var veldig glad for at den kloke bestefar Irbis var villig til å hjelpe ham, og bestemte seg for å fortelle raskt om det som ga ham ingen ro.
Irbis hørte på Topptyskka og tenkte seg om. Han visste virkelig alt om fjellene, men hvordan han kunne hjelpe bjørnungen, visste han ikke.
Her finner du ingenting, uansett hvor hardt du leter. En vanskelig oppgave har du fått, Topptyskka, men ønsket ditt om å hjelpe vennen er prisverdig. Klatre opp på ryggen min, så tar jeg deg til en gammel venn av meg, ørnen Lynvinge. Kanskje kan han hjelpe deg. Og Jakob må snart hjem til mamma, for hun blir sikkert bekymret...
Jakob kom bort til bjørnungen og bøyde hodet, og bjørnungen strøk ham over hodet med plysjpoten og sa:
Ha det, Jakob! Takk for at du ikke lot meg være alene i fjellene. Jeg glemmer ikke din hjelp og godhet.
Ha det, Topptyskka! Må veien din bli god, og må du sannelig finne det du leter etter, sa Jakob til avskjed.
Bjørnungen klatret opp på ryggen til bestefar Irbis og fortsatte reisen. Snart var de framme ved Lynvinge, som bodde på toppen av fjellet. Ørnen la merke til vennen sin og kom bort til de reisende.
Hei, min venn! Og du, bjørnunge, hei! Hva har ført dere til meg?
Hei, Lynvinge! Plysjbjørnen Topptyskka må hjelpe sin venn, trollmannen, så fort som mulig. Trollmannen har mistet troen på under, og bjørnungen har bestemt seg for å finne det som kan hjelpe ham. Han begynte reisen i skogen, men fant ingenting der. Bestefar Ugle sa at det var noe spesielt i havet. Bjørnungen dro til havs, men fant heller ingenting der. Onkel Hval sa at han skulle dra til fjellene, men også her finnes det ingenting slikt... Du flyr over hele verden og vet alt, kanskje kan du si hvor han skal lete etter det som kan hjelpe trollmannen?
Ørnen tenkte seg om.
Så mye jeg har fløyet i verden, og jeg har aldri sett noe slikt. Det du leter etter, lille venn, finnes ikke i hele verden. Jeg kjenner deg, Topptyskka, og trollmannen også. Jeg så ham i morges. Da han mistet deg, ble han enda mer lei seg, og jeg tror du bør avslutte reisen og vende hjem. Jeg bærer deg rett hjem, modige lille reisende, klatre opp på ryggen min.
Bjørnungen var veldig lei seg over at han ikke kunne finne det som kunne gi trollmannen troen på under igjen. Det fantes ingenting i hele verden som kunne hjelpe vennen hans.
Vel, siden jeg ikke klarte å hjelpe vennen min, bør jeg ikke gjøre ham enda mer lei seg. Det er på tide å dra hjem. Takk, bestefar Irbis, jeg glemmer ikke din godhet og din hjelp. Ha det!
Ha det, Topptyskka! Du har lært oss mye, vi som bor i fjellene, lille modige reisende. Vi glemmer heller ikke din godhet, og må veien din bli god! sa bestefar Irbis til bjørnungen.
Bjørnungen klatret opp på ørnens rygg, og Lynvinge løftet seg. Så høyt fløy de at mennesker, trær og hus så ut som små prikker. Å, hvor vakker jorden var fra fuglens høyde om vinteren! Bjørnungen ble helt betatt av skjønnheten.
Der dukket bekken de kjente igjen, og ørnen landet på en eng ved trollmannens hus. Bjørnungen smilte ømt til Lynvinge.
Takk, Lynvinge, for at du fraktet meg hjem. Jeg glemmer ikke din hjelp! Ha det!
Gjerne, modige lille Topptyskka, og selv om det du lette etter ikke ble funnet, har vi lært mye av deg. Du er en ekte venn, klar til en vanskelig reise for den du er glad i. Ha det! Ikke vær lei deg, alt blir bra! Og til avskjed gir jeg deg fjæren min, så du ikke glemmer fjellene, sa Lynvinge og rakte fram en fjær i nebbet.
Ørnen fløy avgårde, og bjørnungen klatret opp på benken ved huset og tenkte seg om. Han hadde ikke funnet det som kunne gi trollmannen troen på under og gjøre ham lykkelig igjen.
Bjørnungen satt på benken, utslitt etter den lange reisen, og betraktet kogglen, perlen og fjæren han hadde fått. Det var gledelig for ham å tenke på Bestefar Ugle, Pelsen, Rapp, Onkel Hval, Jakob, Bestefar Irbis og Lynvinge, men samtidig var han trist, fordi han ikke hadde klart å hjelpe trollmannen.
Og han var trist fordi vennen ikke ville vite at bjørnungen hadde forsøkt å hjelpe, hvilken reise han hadde gjort for å gi ham smilet tilbake, et smil bjørnungen lenge hadde savnet og så gjerne ville se igjen.
Hjemkomst, eller reisens slutt
Bjørnungen satt på benken utenfor huset og våget ikke å gå inn. Plutselig åpnet døren seg, og Topptyskka fikk se Godmund. Hvor han hadde savnet ham! Trollmannen, da han så sin lille bamse, tok ham opp i armene av glede.
Hvor glad jeg er for å se deg, Topptyskka! Jeg trodde jeg hadde mistet deg for alltid! Hvor har du vært, lille venn? Hva er dette spennende ved siden av deg på benken?
Trollmannen satte bamsen på benken og tok kogglen i hendene. Så snart kogglen var i Godmunds hender, så han bjørnungens reise i skogen. Så tydelig, som om han selv hadde vært der.
Godmund la kogglen tilbake på benken og tok perlen i hendene. Da åpenbarte bjørnungens reise i havet seg for ham.
Han tok fjæren, og den viste ham Topptyskkas eventyr i fjellene. Han la den også tilbake på plass.
Øynene hans fylte seg med tårer, så klart så han alt som hadde skjedd med bjørnungen. Han tok Topptyskka i armene og så inn i de blanke knappøynene hans, mens han strøk ham ømt over den plysjete ryggen.
Min modige, lille Topptyskka! Hvor gjerne du ville hjelpe meg å finne det som kunne gi meg troen på under og evnen til å skape under igjen. Og se, her er det! Det du lette etter, og som ikke finnes i hele verden. Dette er din reise, min modige plysjvenn! Er det ikke et under at du våget dette! Med gavene fra skogens, havets og fjellenes innbyggere så jeg din vei så klart, som om jeg selv hadde vært med deg! Nå tror jeg igjen på under, og jeg vil prøve å skape et eventyr for noen! Takk, Topptyskka, du er en ekte venn! La oss gå inn og legge gavene dine i esken, og så vaske deg, for pelsen din har blitt skitten...
Trollmannen gikk inn i huset med bamsen i armene, la ham på sin elskede sofa, fylte et badekar med varmt vann, hentet duftende såpe og tok Topptyskka fra sofaen og satte ham i det klargjorte badekaret.
Det kiliet i de plysjete potene da trollmannen gned dem med en vaskeklut. Skum, veldig duftende, dekket nesen hans. Bjørnungen gledet seg over at trollmannen smilte igjen, og at han dermed trodde på under.
Godmund vasket bjørnungen, og plysjpelsen hans så ut til å bli enda vakrere. Han svøpte bamsen i et håndkle og bar ham for å tørke på teppet ved den brennende peisen.
Topptyskka tørket fort, og trollmannen bandt en fin sløyfe rundt halsen hans. Med bamsen i armene gikk han bort til vinduet. Utenfor var det mørkt.
Og hvordan kunne du våge en slik reise, min lille modige bjørnunge! Du, Topptyskka, skapte et ekte under for meg, trollmannen. Det sies at for dem vi er glad i, er vi i stand til å skape ethvert under, og ingenting er umulig når noen trenger hjelp. Jeg trengte hjelp, og du var ikke redd for å gjøre alt mulig for å se meg lykkelig. Og jeg er lykkelig, fordi jeg har en så fin venn. Jeg skal prøve å skape et lite under for deg!
Godmund satte Topptyskka på den elskede, koselige hyllen sin. Han visste sikkert at bjørnungen likte å fly best av alt. Trollmannen lukket øynene, litt redd for at ingenting skulle skje, og sa:
Blås en gang, blås to ganger, blås tre ganger, og la bjørnungen få en ballong så stor som ham selv... Se, min venn, se... Flyv, mine ord, som fugler, oppfyll mitt ønske akkurat nå...
Da han åpnet øynene, så trollmannen en klar ballong på Topptyskkas hylle. Godmund ble glad for at det endelig hadde lykkes ham å skape et under for sin venn. Nå kunne han altså skape under igjen, slik en trollmann skal. Ballongen var ikke vanlig. Trollmannen satte bjørnungen i kurven og hvisket:
Flyv, ballong, flyv...
Og ballongen fløy jevnt rundt i rommet. Bjørnungen var lykkelig, han likte å fly, det var sant. Han skjønte det da han kom hjem på ørnens rygg.
Gaven var en stor overraskelse for Topptyskka, men enda mer gledet han seg over å se den gode trollmannen lykkelig. Så reisen hadde ikke vært forgjeves. Ballongen fløy noen runder rundt i rommet og landet på hyllen. Trollmannen tok bjørnungen ut av kurven og plasserte ham komfortabelt på hyllen.
Og nå er det på tide å hvile, god natt, Topptyskka!
Godmund slukket lyset og la seg komfortabelt i den elskede sofaen og sovnet. Stille ble det i huset. Også den modige plysjbjørnen sov. Han var glad for å være hjemme igjen. Og han drømte om skogen med Pelsen, bestefar Ugle, Hvithale, havet med Rapp og onkel Hval, og fjellene med Jakob, bestefar Irbis og Lynvinge.
Slik endte reisen til plysjbjørnen Topptyskka. Han klarte å finne det som ga trollmannen troen på under og evnen til å skape enkle under.
Mange under gav den gode trollmannen Godmund til byens innbyggere. Den dag i dag vil enhver innbygger i den lille byen med spesiell varme peke deg, min kjære leser, til trollmannens og Topptyskkas hus. Og de vil gjerne fortelle mange interessante historier.
Glem ikke denne fantastiske fortellingen om ekte vennskap, som jeg har overlevert deg med omsorg.
