Kvelden kom. Og plutselig begynte møblene som sto i stuen, å krangle.
Jeg er viktigst!
Sa sofaen.
Spørsmål til barna: Hvorfor trodde sofaen at den var viktigst?
Folk hviler på meg, leser bøker og ser på TV. Jeg er veldig myk og komfortabel.
Nei, jeg er viktigst!
Sa skapet.
Spørsmål til barna: Hvorfor trodde skapet at det var viktigst?
Jeg er veldig stor og rommelig. Jeg inneholder vakker porselen, jeg er helt lakert, glatt og glinsende. Det er veldig vakkert og praktisk.
Nei, jeg er viktigst.
En liten stemme hørtes fra soveromet.
Folk hviler på meg etter en hard arbeidsdag, og barn får fine, gode drømmer.
Spørsmål til barna: Hvem deltok i krangelen?
Jeg er veldig bred og komfortabel, og jeg har ryggstøtter.
Nei, vi er viktigere enn alle andre. Uten oss på kjøkkenet går det ikke. Det er ikke komfortabelt å spise stående og holde fat i hendene...
Spørsmål til barna: Hvem støttet krangelen?
Den gamle lenestolen lyttet og var forundret.
Spørsmål til barna: Hva var lenestolen forundret over, tror dere? Hvorfor var den forundret?
