I en liten by full av dagligvarebutikker, fruktboder og iskiosker lå en ensom butikk som solgte alle slags sko. Butikkeieren elsket jobben sin. Hver morgen låste han opp døren med en gammel, slitt nøkkel med glede, pustet inn duften av nettopp ankommet varer, satte dem på hyllene og la i esker de skoene som ikke hadde blitt solgt i løpet av året.
Blant skoene som ingen hadde kjøpt på mange år, bodde en ensom valenki. Hver gang eieren samlet mot til å kaste den, lyktes han aldri.
Valenkien var gammel, litt slitt og dessuten bare én. Eieren husket ikke hvor den andre var blitt av. Men det var noe kjent, varmt og koselig ved denne valenkien, og han kunne ikke få seg til å sende den til søppelet.
Valenkien følte seg alene og trist. Han kunne ikke forestille seg hvordan det var å bli tatt på en liten fot for å holde den varm på kalde vinterdager. Valenkien sto lengst bak på hyllen, bak en haug med andre – vakre og komfortable – sko. Ingen hadde prøvd den på på alle disse årene.
Om nettene, etter at den snille eieren tok på seg jakken og lukket butikken mens han drakk en sterk, aromatisk te, led valenkien mer enn noen gang. De fine parene som sto i vinduet, begynte å erte den.
For en gammel, støvete og uanselig en du er, sa de elegante sandalene som bare i dag hadde blitt satt ut på hyllen.
Javisst, ensom og ingen som trenger deg, var enig med skoene med spenne i blomsterform som glitret i solen.
Vi skjønner ikke hvorfor eieren holder deg her! Snart spiser møllen deg opp, og vi kan alle bli skadet, protesterte joggeskoene med knallgule snorer.
Valenkien kunne ikke svare dem. Den forsto selv ikke hvorfor eieren beholdt den på hyllen. Den så stille ut av vinduet, der månen skinte svakt, og drømte om at den en dag skulle bli til nytte for noen.
Ukene gikk, natt fulgte dag. De varme sommerdagene var over, og høsten kom. Det kom ny skotøy, som fant sin plass mellom de få hyllene i butikken. Det kom stadig flere kunder. Folk kom inn i hele familier for å velge sko til høst og vinter, og kjøpte sommermodeller på salg.
Et par av joggeskoene med knallgule snorer ble kjøpt av en gutt i en like knallgul jakke. Etter ham kjøpte en ung mor sandaler til sin lille sønn, som dette året skulle begynne i barnehagen for første gang.
Noen uker senere kjøpte en streng pappa med tykt skjegg de samme skoene med spenne i blomsterform til datteren sin, slik at de glitret i solen.
Bare vår valenki, som sto alene på den fjerneste hyllen, så med sorg på hvor raskt og lett skoene ble revet med fra vinduene. Ingen hadde sett på den en eneste gang.
En sen vinterkveld, kald og mørk, holdt eieren på å ta på seg en gammel pelsfrakk over en blå genser som kona hadde gitt ham dette nyttåret, og lette etter nøkkelen for å låse døren. Plutselig bankket det på vinduet, under ulingen fra en snøstorm. Et øyeblikk senere kom en gammel bestefar inn døren, i en snøtung frakk med tykk pels. Nesen hans var rød som en tomat. Han gned hendene for å varme seg, og henvendte seg til eieren:
Hei, vennen. For et kulde i dag, det svir i øynene. Været har virkelig blitt ille. Jeg trenger å kjøpe sko, og det haster. Det er en nødsituasjon for meg.
Den snille eieren, som allerede var på vei hjem, nølte ikke med å hjelpe bestefaren:
Selvsagt hjelper jeg Dem. Her har jeg alt. Smak og behag er forskjellig, som man sier. Hva har skjedd, bestefar?
Bestefaren smilte med hele sin tannløse munn og så på skoene mens han fortalte:
Jo, hunden min, gårdshunden – Lusse. Du tror ikke på det, vennen, men hun tygget opp den venstre valenkien min. Enten var hun sulten, eller så leker hun bare. Men nå er det et stort hull der. Så stort som knyttneven min. Og det var så gode og varme valenki. I dem var det ikke farlig å gå i snøskavlene eller å skyfle snø av taket. Jeg må ha nye for å holde mine gamle bein varme.
Eieren begynte straks å vise bestefaren ulike valenki. Både lange og korte, både av filt og av sauull. Bestefaren så og prøvde lenge, snudde dem i hendene, og noen luktet han til og med på. Til slutt valgte han et par lange valenki til knærne, av kamelull. Eieren nevnte prisen. Valenkiene var veldig gode, men de var rett og slett for dyre for bestefaren. Altfor dyrt.
Den skuffede bestefaren ville ikke holde den snille eieren oppe, og bestemte seg for å dra hjem og heller prøve å finne billigere valenki i morgen. Mens han tok på seg lua og gikk mot døren, gikk det plutselig opp et lys for butikkeieren. Han husket den samme valenkien som hadde støvet ned på hyllene i butikken hans i flere år.
Vent! Jeg vet hva jeg kan hjelpe Dem med!
Bestefaren stoppet opp. I øynene hans tente et håp, blandet med tydelig forundring over den snille eierens høye rop. Han snudde seg, men eieren var ikke lenger bak disken. Den gode eieren sto på en trestol, med skjelvende knær, og lette blant hyllene og blåste støv av dem.
Han prøvde å nå den samme ensomme valenkien i det fjerneste hjørnet. Da han strakte seg og grep tak i den i tåen, hoppet han elegant ned fra stolen. Han tok en tørr klut, tørket av valenkien, snudde den i hendene flere ganger for å forsikre seg om at den var hel, og rakte den til bestefaren.
Vær så god! Den har stått og støvet ned hos meg i flere år. Hvor den andre ble av, husker jeg ikke, men jeg turte ikke å kaste den. Jeg tenkte at den kunne komme til nytte, og nå har det dukket opp en anledning.
Bestefaren så nøye på valenkien. Ansiktet hans lyste opp av glede. Det var akkurat den samme sorten valenki som Lusse hadde tygget opp. Bestefaren rakte med skjelvende, rynkete hånd en liten mynt til eieren, men han ristet på hodet:
Nei, unnskyld. Pengene for den tar jeg ikke av Dem.
Men bestefaren insisterte. Denne valenkien, selv om den ikke var verdt en døyt, hadde gjort inntrykk på bestefaren fra første sekund.
Valenkien fikk for første gang på mange år, etter lang ensomhet, komme i varme, omsorgsfulle hender. Valenkiens sjel jublet. Den var blitt til nytte og kjær for noens hjerte. Det er nettopp dette den virkelige lykken er – å være til nytte for noen.
