I et kongerike langt borte, i en stat enda lenger unna, bak syv fjell vokste en magisk skog. Alt der var magisk: både plantene og dyrene. Hver morgen glitret duggen på gresset i solens stråler. Fuglene sang klare sanger, og etter varme regn dukket det opp en strålende regnbue på himmelen. Skogens innbyggere holdt den ren og beskyttet den fra ondskapsfulle mennesker så godt de kunne.
Og det var enda en skog. Der bodde også dyr og fugler, men tristt og gledeløst. Skogen var full av søppel, og alle ble ofte syke.
En dag ble kongen av den triste skogen – den grå ulven – alvorlig syk. Han ble lei seg og heulte høyt og lenge på grunn av det. Fra helingen ble skogen stille, og innbyggerne var redde for å gå ut av husene sine. Ulvens sorg ville ikke slippe taket, og han bestemte seg for å samle dyrene til et råd.
På skogkanten samlet det seg rev, harer med pinnsvin, bever, slanger og ulike fugler.
Min sykdom er ikke uten grunn: jeg lever uten glede, – sa ulven og så på alle. – Jeg har hørt rykter om at det finnes en magisk skog ikke langt fra oss, og der kan man finne en ekte regnbue. Skjøren pleide å si at hvis man sitter på en regnbue – kan man bli lykkelig og frisk. Jeg klarer ikke å gå dit selv, jeg har ikke krefter igjen på grunn av sykdommen. Og vaktene vil ikke slippe meg inn der. Hvis bare noen av dere kunne stjele den regnbuen for meg! Da blir jeg straks bedre!
Dyrene lyttet til den grå ulven og var redde for å motsette seg ham.
Kra! – sa kråka som satt på en furugren. – Dette er interessant. Men jeg har spørsmål. Hvordan skal vi stjele den regnbuen hvis vi ikke vet hvor den bor? Skogen er stor. Og hvem vil gå med på sånt?
Dyrene senket blikket. De sto og skjelte av frykt, fordi noen av dem ville bli sendt på en dårlig oppgave. Og de kunne ikke nekte kongen!
Så skal det være! Her er min ordre! – fortsatte ulven. – Du, kråke, skal fly til den magiske skogen først og distrahere vaktene med ditt «kra-kra». Du, slange, skal kryper dit i mellomtiden og finne ut hvor regnbuen bor. Og dere, edderkopper, begynn å veve nett, og gjør det stort. Dere skal pakke regnbuen inn i nettene og bringe den til meg.
Tidlig om morgenen dro kråka og slangen til den magiske skogen. Kråka satte seg på en gren over vaktene og begynte å krake: «Kra-kra-kra! Kra-kra-kra! Kra-kra-kra!».
Hva kraker du der, ubrukelig fugl? – spurte bjørnvakten fuglen. – Det virker som du kom hit med onde hensikter. Hva, er du lei av søppelet i din egen skog og bestemte deg for å skitne til her?
Nei, – svarte kråka, – jeg fløy forbi og bestemte meg for å hvile på et vakkert sted. Jeg har ingen onde tanker. Jeg er nysgjerrig, bjørn, hvorfor er det så koselig i skogen deres? Kanskje du kjenner til en hemmelighet og kan dele den?
Åh, du gjorde meg le, kråke! – lo bjørnen. – Det er bare en hemmelighet her: hvor du bor – der rydder du opp etter deg selv. Skogen er vårt hjem. Det betyr at hver enkelt må rydde opp sitt eget søppel og behandle det som omgir oss med omhu.
Kråka husket hemmeligheten og dro hjem, og glemte helt på slangen. I mellomtiden hadde slangen kryepet inn i den tetteste delen av underskogen, men fant ingen regnbue. I stedet møtte hun pinnsvinnvaktene.
Slange, du er ikke fra disse stedene, hva vil du? – spurte pinnsvinnene slangen strengt.
Det er velkjent at pinnsvin raskt tar seg av slanger. Av frykt innrømmet slangen straks hvorfor hun var sendt.
Pinnsvin! Brødre! Spar meg, ikke ødelegg! Den grå ulven – kongen av den triste skogen – sendte meg til dere. Han vil vite hvor regnbuen bor og stjele den. Han har vært syk lenge og kan ikke bli frisk.
Kryep hjem og si til den grå ulven at han skal rydde opp i skogen. Kanskje får han selv en regnbue. Renslighet og orden – det er hemmeligheten til glede og helse. Og vår regnbue gir vi til ingen! – svarte pinnsvinnene.
I mellomtiden hadde kråka fløyet til den triste skogen og funnet den grå ulven.
Ulv, ulv! Jeg fant ut hemmeligheten til naboene våre, – sa hun fort, – det er renslighet! Ros meg, konge, og gi meg en belønning!
Åh, du dumme fugl! – sa ulven tristt. – Hvorfor sendte jeg deg til underskogen? – For at du skulle fortelle meg om renslighet? Vekk! Ut av synet mitt!
Kongen kastet en tørr gren på kråka og ropte også: «Ubrukelig!». Etter en stund kom slangen krypende til ham.
Ulv, herre over vår skog! Jeg fant ikke ut hvor regnbuen bor. De gjemmer den godt. Men jeg oppdaget hemmeligheten til glede, helse og lykke. Det er renslighet!
Hva skal jeg gjøre med deg? – sa ulven utmattet. Han hadde ikke engang krefter til å vise tennene. – Det ser ut til at du og kråka har avtalt å lure meg, og dere var ikke engang i naboskogen. Så, du – hemmeligheten om renslighet. Kunne dere ikke komme opp med noe smartere? Edderkopper sløser bare tiden på å veve nett.
Men kråka, som var fornærmet på den grå ulven, fløy rundt i den triste skogen og fortalte alle om hemmeligheten til den magiske skogen. Dyrene bestemte seg for å sjekke om fuglen talte sant. De samlet seg alle til en stor rydding.
Lenge holdt de på med å rydde opp, nesten til vinteren – så mye søppel var det! Den rene skogen ble dekket av hvit snø, og regnbuen viste seg aldri. Fuglene fløy til varme land, og pinnsvin og slanger la seg til vinterdvale. Naturen hvilte og samlet krefter.
Våren kom, og snøen smeltet. Innbyggerne i den triste skogen kom ut av hulene sine og ble slått av beundring: hvor vakkert og rent det var rundt omkring!
Det var ikke forgjeves at vi anstrengte oss før vintersøvnen! – ropte dyrene over hverandre. De smilte, nøt friskluft og sollys, og glede rådet overalt. Og etter en varm vårregnbue dukket det opp en lenge ventet strålende regnbue over den triste skogen. Ulven så den og ble glad.
Hvor vakkert det er rundt omkring: og en klar bekk, og en regnbue, og blomster! Det viser seg at naboene hadde rett. Renslighet – det er det vi trengte! Vår skog er ikke lenger trist! – sa han begeistret.
Og arbeid hjelper til med alt! – la pinnsvinnene til mens de løp forbi.
Nå er vår skog også magisk! – sang fuglene glad og høyt på trærne.
