Liten Kåre bodde i et lite hus rett ved havet. Hver kveld gikk gutten sammen med faren sin til stranden, og når det ble helt mørkt, la de seg på den varme grussteinen og så på stjernene. Faren fortalte om hver enkelt stjernebilde, og historiene var interessante og spennende. På himmelen skinte en klar måne, og rundt omkring var det ikke en sjel å se. Man kunne bare høre hvordan vinden hylte og sang som en trist sang.
En dag, da sommeren kom, våknet Kåre og tenkte plutselig:
Jeg lurer på om havet kan snakke?
Gutten elsket eventyr, leste mange bøker, og i noen av dem kunne havet snakke med menneskestemme.
Uten å tenke lenge bestemte Kåre seg for å teste det. Han kledde seg raskt på, børstet tennene, drakk te med varme boller som moren hans hadde bakt, og gikk ut av huset.
Hvor skal du så tidlig på morgenen?
Spurte moren hans.
Kåre bestemte seg for ikke å fortelle hva han planla. For moren og faren hans tillot aldri at han gikk til stranden alene. Havet stormet ofte, og det steg så store bølger at de nesten nådde helt til gjerdet som omgav Kåres hus.
Jeg skal ingensteder.
Stammlet gutten.
Jeg tenkte bare å se ut på gaten, kanskje vennene mine er allerede våkne og går ute.
I det øyeblikket hørtes en klar stemme:
Hei, Kåre!
Det var klassekameraten hans – Niklas. Guttene satt sammen ved samme pult og gikk noen ganger ut sammen. Men Niklas var helt annerledes – han likte ikke å lære, skulket timene, likte ikke å lese og var alltid grov. Og Niklas kastet alltid godterispapir og iskreminnpakning på gaten, han søplet alltid og ryddet aldri opp etter seg.
Hva gjør du?
Spurte Niklas Kåre.
Jeg ville raskt gå til stranden og finne ut om havet kan snakke. En gang i en eventyr snakket havet med menneskestemme, og jeg…
Gutten rakk ikke å fortsette før Niklas avbrøt ham:
Wow, jeg vil også! La oss gå sammen! Men jeg må først gå hjem og pakke en kurv med godteri – godteri, kjeks og kompot.
Kåre snudde seg og så at moren hans var på kjøkkenet og faren hans var opptatt med husarbeid, og ingen så at Kåre skulle gå.
Guttene løp til Niklas. Etter å ha pakket alt det nødvendige, kom guttene til stranden, spredte ut et teppe og satte seg ned med godteri og kjeks foran seg.
Nå, skal vi snakke med det?
Spurte Niklas.
Med hva?
Undret Kåre seg.
Ja, med havet selvfølgelig! Du sa selv at det kan snakke. La oss teste om det svarer oss eller ikke. – Hei, du der, hav! Hvorfor er du så stille, har du svelget tungen?
Ropte Niklas spøkefullt.
Det kom bare stilhet til svar.
Stille, mørkt sumpland.
Fortsatte Niklas med å erge havet.
Du kan altså ikke snakke, og i eventyrene lyver de om deg.
Niklas, kanskje vi ikke bør såre det! Hvem vet, kanskje det hører alt?
Var Kåre redd.
Nei, det hører ingenting!
Ropte Niklas og kastet godteripapiret i vannet. Så kastet han ett til, og ett til.
Og plutselig reiste det seg en forferdelig vind, alt rundt snurret, kurven med godteri ble løftet opp og blåst langt bort.
Niklas, vi må gå hjem. Nå kommer det en så stor storm at bølgene vil dra oss med seg!
Ropte Kåre skremt.
Å, du er jo en feiging!
Ropte Niklas og lo.
Det gjør ingenting med oss!
Og plutselig så guttene en enorm bølge som kom raskt mot dem. Uten å rekke å tenke seg om, ble guttene fanget i en vannhvirvel. Etter noen sekunder mistet guttene bevisstheten.
Hvor er vi?
Kåre våknet og åpnet øynene.
Alt rundt var blått, fullt av vann. Ved siden av gutten svømte fargerike fisk: store havabbor, flyndre, mort, og til og med nålefisk sirlet rundt ham. Alt var dekket av tang, og ingen land var å se noe sted.
Niklas, våkn opp!
Ropte Kåre.
Hvor er vi?
Niklas våknet og hoppet til siden:
Jeg tror vi drømmer!
Velkommen til mitt rike!
Plutselig hørtes en høy, gjennomtrengende stemme.
Hvordan liker dere det i mitt vann?
Hvem er du?
Ropte guttene skremt i kor.
Ha-ha-ha, hvem jeg er! Og hvorfor kom dere til stranden? For å høre havet snakke? Så det er jeg – Havet!
Kan havet virkelig snakke?
Hvisklet Niklas overrasket og så på Kåre.
Selvfølgelig kan det!
Lo Havet.
Hvorfor er vi her? Hva skal du gjøre med oss? Hvorfor har du låst oss inne her?
Hvem kastet søppel på meg?
Spurte Havet.
Hva slags søppel?
Protesterte Niklas.
Godteripapiret? Er det søppel? Det er bare vakre papirark! Jeg ville bare dekorere deg, for du er så mørk og dyp blå.
Kan man forurense havet? For på grunn av slike papirark og annet søppel kan alt som lever i meg dø. Det vil ikke være noen fisk eller tang igjen, og da vil det komme død på jorden også, for uten meg er det ingen liv for noe levende på jorden!
Du har rett, man kan ikke forurense havet. Vi lærte det på skolen!
Ropte Kåre.
Niklas, hva skal vi gjøre nå?
Ropte Kåre skremt.
Løft meg et løfte om at dere aldri gjør det igjen, og at dere aldri skal forurense havdypet!
Vi lover, vi lover! Aldri, hører du, vil jeg aldri kaste søppel i ditt rike! Og jeg skal lære godt og vite hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre!
Alt rundt begynte å boble og snurre, en vannhvirvel tok tak i guttene og kastet dem på den tørre stranden i ett øyeblikk. Og selv klærne deres var tørre, som om ingenting hadde skjedd med dem.
Kåre og Niklas så på hverandre, og så lovte de at de aldri skulle fortelle noen om dette. Fra da av forstyrret de aldri havdypet igjen.
Havet kan faktisk snakke, bare ikke alle vet det. Les eventyr, og vær forsiktig med naturen, for takket være den eksisterer alt levende og vakkert på jorden.
Les skazker og du vil lære mange flere magiske historier og mystiske eventyr.
