Dette skjedde på en øy som het Formørkelsesøya. Ved første øyekast så den helt vanlig ut, men hvis man ser nøyere etter, åpenbarer det seg mange forunderlige ting.
Dette landstykket var befolket av tusenvis av dyr med utrolige evner, og naturen flammet av svimlende farger! På trærne vokste dun i stedet for blader, og gresset på engene var så mykt og fjærende at man kunne hoppe to meter opp i været. Vannet som strømmet raskt ned fra fjellene, rant ut i krystallklare elver og innsjøer.
På bredden av en slik elv bodde heltene i denne fortellingen, undervannshamstrene, som kunne puste under vann.
En av dem het Finn. Han var sønn av høvdingen og likte veldig godt å skryte av rikdommene sine foran de andre. Han gikk alltid med dyre perlekjeder og lot ingen mulighet gå fra seg til å lure de mindre velstående innbyggerne i landsbyen.
Like utenfor landsbyen bodde en stor kråke i trærne. Den hadde verken rede eller magiske evner. Derfor misunnet den alle, og misunnelsen var svart og ond.
Den dagen de unge hamstrene samlet seg på torget, slik at de unge hunnene kunne velge seg en partner, satt kråken på taket av et hus. Den var vitne til at Finn, mens han skrøt, ydmyket sin artsfelle, hamsteren Mio, foran alle.
Hamstrene viste frem seg én etter én. Hver og en viste fram klærne sine og prøvde å vise de mest uvanlige ferdighetene. Alle framføringene ble fulgt av høylydte kommentarer fra høvdingens sønn, som ikke ble lei av å gjenta at han ville ha gjort hvilken som helst framvisning bedre.
Mio kalte han foran alle for en vrangtrøye, og sa deretter at han aldri burde ha kommet til festen. Mio ble veldig flau. Han ble lei seg og løp av sted med hodet hengende.
Da Mio om kvelden satt tungsindig ved bålet utenfor den lille hytta si, fløy en svart kråke stille bort til ham.
I et par minutter stirret den tause kråken inn i flammene sammen med hamsteren, og så begynte den å snakke, lavt, så ingen andre skulle høre det:
Jeg så alt. Dette kan du ikke la stå. Hvis du ikke gir denne skrythalsen igjen, blir du stående alene. Brudene kommer ikke til feiginger, du må hevne deg!
Kråkens ord trengte inn i Mios sinn som gift. Han kjente ikke lenger skam, for den følelsen var overskygget av sinne.
Kråken hadde gjort jobben sin og smilte listig. Den hadde ikke handlet av rettferdighet. Den plaget seg selv med misunnelse for høvdingens sønn, som hadde alt. Kråken hadde ingenting.
Mio reiste seg raskt og begynte å gå frem og tilbake ved bålet.
Men hva skal jeg gjøre? spurte hamsteren og så på kråken.
Brenn ned huset hans, så mister han rikdommen sin, hveste kråken med vanvidd i de svarte, små øynene.
Hamsteren tenkte seg ikke om et sekund, grep en brennende pinne og satte kursen mot Finns hus. Plutselig stod en av brudene, som hadde vært på festen, foran ham. Hun het Nora, og hun var veldig glad i Mio.
Hun så forsiktig på den krigerske hamsteren med den brennende pinnen i hånden, som var forsteinet av overraskelse. Et øyeblikk senere snakket hun med en mild, fløyelsmyk stemme:
Jeg velger deg som min mann, Mio.
Hamsteren hoppet av glede og stormet frem for å klemme henne, fortsatt med pinnen i hånden.
Ikke brenn håret mitt! ropte Nora og lo.
Da Mio kom til seg selv, kastet han pinnen, og de snurret rundt i hverandres armer.
Ingen la merke til da kråken forsvant i mørket. Den satt igjen alene med misunnelsen sin, som nå ble enda større.
Det var ikke bare kråken som var alene den kvelden, men også høvdingens sønn. Han satt i det store, tomme huset, der veggene var dekket av portretter av ham selv, og han skjønte ikke hvorfor ingen av brudene hadde kommet til ham.
Noen dager senere, under bryllupet til Mio og Nora, fikk høvdingen, som ledet seremonien, vite hvordan kråken hadde oppfordret Mio til å brenne ned Finns hus.
Høvdingen ga straks vaktene ordre om å hente kråken, og etter en time stod synderen foran lederen med frykt i øynene. Høvdingen var svært klok. Han straffet ikke fuglen, men utnevnte den i stedet til sendebud til nabostammene, og slik ble misunnelsen dempet.
Alle koste seg i bryllupet. Etter festen bøyde høvdingen seg mot sønnens øre og sa stille:
Skryt tiltrekker misunnelse, og av et slikt samliv fødes sinne. Og i et hjem der de bor, finnes det ingen plass for lykke.
Sønnen så alvorlig på faren og nikket.
