I slottet ved Trollmannsskolen oppdaget man etter navneropet at noen manglet. Den mest uvøre eleven, Mikkel, var borte. Etter at rommet hans var gjennomsøkt, fant man ut at han hadde tatt med seg en kladd med trylleformler og et alkymistsett for å lage fortryllelser.
Er det han igjen?! – utbrøt rektor oppgitt.
Bare ikke bekymre dere, bare ikke bekymre dere – sa inspektør Gunhild raskt, hun som hadde brakt det dårlige budskapet.
Rektoren rynket pannen. Blikket hans borret seg inn i inspektøren, en snill og rundhendt kvinne i sine beste år.
Jeg advarte jo om at folk som han aldri kunne leve sammen med oss, trollmennene. Hans lodd er å svinge køllen på slagmarkene, ikke å lære sannheten om tilværelsen.
Ta ikke forhastede konklusjoner. Dere kjenner hans tragiske historie. Dette er bare ungdomsgreier – sa inspektøren med bønnfallende stemme.
Jeg er lei av å slå hodet mot veggen. Levnene vil aldri lære seg ydmykhet, og det er det viktigste i magistudiet – sa rektoren, mens han stirret ut av vinduet.
Levner, mennesker og trollmenn har levd hver for seg i uminnelige tider, og ingen har blandet seg inn i andres saker. Men en gang kom erobrerne over havet og endret den vante gangen i livet. Alle måtte samles for å vinne over drevne – et svært ondt og grådig folk.
Drevne var et mislykket eksperiment fra druidene. Druidene lovet et krigersk menneskefolk usårlighet og styrke ved hjelp av besvergelser, men de lurte dem og la en forbannelse over huden, så den ble til trebark.
Planen var at krigerne skulle bli til trær over natten, men noe gikk galt. Menneskene fikk bark over hele kroppen, og hendene deres ble til kvister. Med disse kvistene drepte de drevne druidene og dro for å erobre andre land, for de kunne ikke godta et annet liv.
Men tilbake til Trollmannsskolen. Der forberedte man seg i full fart på jakten etter den uvøre eleven. Rektoren bestemte seg for å finne rømlingen personlig og utvise ham offentlig fra skolen. Og ikke minst skulle han konfiskere alkymistsettet.
Men hvorfor skal dere selv ut på jakt? De eldste elevene klarer dette fint – sa inspektøren bekymret.
Denne gangen lurer du ikke meg, Gunhild! Jeg husker at da han rømte sist, gjemte du den lille skurken i stallen i en hel uke. Du ventet til jeg hadde roet meg, og så smeltet du hjertet mitt med historien om at han ble funnet som spedbarn på slagmarken, helt alene …
Rektoren tidde, og blikket hans fylles av sorg. Men etter et øyeblikk fortsatte han i den like strenge tonen:
Verden er svært grusom, og orden kan bare opprettholdes med lover og faste regler, som ikke bryr seg om hva din elskede levn mener!
Gunhild ville protestere, men sjefen avbrøt henne brått, som om han kuttet av tråden:
Jeg har sagt det jeg har å si!
Ved soloppgang la rektoren og to av de eldste elevene ut på leting etter Mikkel.
At de var på rett vei, ble bekreftet av en fisker de traff på veien. Fisken hoppet mystisk nok opp av elven og la seg pent i en vogn. Med ett grep fjernet rektoren fortryllelsen Mikkel hadde lagt, og fiskemarsjen tok slutt.
Fiskene våknet, begynte å slynge seg og hoppet tilbake i vannet. Fiskeren ristet hodet kraftig, så på de reisende med et tomt blikk og mumlet for seg selv:
Dette må jeg ha drømt. Jeg tror jeg må ta en pause i skyggen.
Rektoren og elevene fortsatte. Da de hadde kommet et stykke fra fiskeren, spurte en av elevene:
Ærede rektor, hvorfor lot dere ikke fangsten bli til fiskeren? Det var jo en ubetydelig trolldom som ikke skader noen.
Ubetydelige trolldommer finnes ikke – svarte trollmannen. – Tror du ingen vil legge merke til at en stakkars fisker plutselig har et års forråd med fisk? Jeg er sikker på at livet hans vil forandre seg fullstendig, og ikke til det bedre. Det vil dukke opp folk som ikke liker en slik brå rikdom. Til slutt vil de anklage ham for tyveri, for ingen vil tro på historien hans.
Men hvordan kan dere vite hvordan folk vil reagere? Kanskje de begynner å respektere ham? – spurte eleven forundret.
Jeg har levd på jorden i nesten to hundre år, og jeg kjenner folk – svarte trollmannen rolig.
Det gikk en halv dag etter møtet med fiskeren. De reisende kom inn i landsbyen og fant snart sporet etter rømlingen. Slakteren på stedet nektet å selge kjøtt og tilbød i stedet landsbyboerne å smake på den beste kålen sin.
Kan denne situasjonen virkelig føre til sorg for noen? – spurte eleven. – For denne slakteren er kjent i hele distriktet for å være grov og ha et elendig humør.
Før han svarte, fjernet rektoren fortryllelsen fra slakteren. Deretter tok han elevene til side og sa:
Dere ser bare den ene siden av mynten. Jeg vet at denne slakteren har stått i butikken sin siden barndommen, og kjøttet kjøper han i nabolandsbyen. Veien dit er urolig, der finnes mange røvere og tyver. Alle vet at man ikke bør legge seg ut med slakteren.
Tenk deg at slakteren i stedet var en snill bestefar. Alle ville elske ham, men ikke lenge. Ved første møte med røverne ville den gode mannen miste varene sine, og kanskje livet også. Og landsbyboerne ville stå uten kjøtt. Verden vår er ikke svart-hvit, den har mange nyanser.
Resten av veien gikk de i stillhet, da hoppet den uvøre eleven, som rektoren lette etter, plutselig frem foran dem. Det var redsel å se i ansiktet hans.
Der, der … – stammet Mikkel og prøvde å få frem et ord.
Ro deg ned – sa trollmannen strengt. – Si tydelig, hvem er det du flykter fra?
Etter hvert kom Mikkel til seg selv og skjønte at det var rektor for Trollmannsskolen som sto foran ham. Men han ble ikke redd, han pustet heller lettet ut.
Jeg tror jeg har gjort noe veldig dumt. Jeg ville kle ut statuene av en drevne i morsomme klær, slik at folk ikke skulle bli triste når de gikk forbi, men … – gutten stoppet og fullførte aldri setningen.
Fortell alt i rekkefølge – sa rektoren rolig.
Jeg fant statuen av en drevne-konge, begynte Mikkel, og ville kle ham ut som en narr med en enkel besvergelse, men noe gikk galt! Folkene som gikk forbi ble av en eller annen grunn sinte og jagde etter meg med høygafler og køller.
Der ser dere, elever – begynte rektoren rolig. – Mikkel lot seg styre av følelsene. Han trodde han ikke gjorde noe galt, han ville bare more folk. Men se hva handlingene hans førte til.
Husk at den som har makt, må lære seg å tenke med kaldt hode og ta gjennomtenkte avgjørelser. Se på begge sider av mynten. Han tok ikke i betraktning at statuene står på et slagmark der mange døde, og at dette ikke er et sted for spøk.
Mikkel satt hele tiden med hengende hode, og tårer rant nedover kinnene hans. Rektoren gikk bort til ham, satte seg ved siden av og snakket rolig, men bestemt:
Mikkel, jeg håper du har lært leksa di?
Lært, sa spjæleren stille.
Da er det bare å heve hodet og begynne å rette opp feilene dine. Jeg skal snakke med folkene, og du fjerner fortryllelsene fra statuene. Så drar vi tilbake til skolen.
Kan jeg virkelig komme tilbake til skolen? Men jeg har jo gjort så mye galt, hva skal jeg gjøre nå? – spurte eleven sorgfullt.
Rektoren så på eleven med et godt blikk og sa stille:
Da jeg så på deg, så jeg selv bare den ene siden av mynten. Før man tar en beslutning, er det lurt å også se på den andre siden.
