I en tett og tett skog, på kanten av en lys liten åpning som strakte seg rundt en liten innsjø, hørtes muntre og frække rop fra tre gode venner.
Flodhestungen, som alle kalte Stubbesen-Bom fordi han var liten og tykk med korte ben.
Froskungen Fiskeren, fordi han følte seg like hjemme i innsjøen som en fisk i vann.
Og andrakelen Kvakk, fordi han alltid kvakket høyt når han var veldig glad.
Vennene likte alltid å samles på kanten av åpningen, for på klare solskinnsdag var det veldig koselig der. Solen varmet opp sanden og vannet. Stubbesen-Bom, som hadde gravd seg ned i den fuktige varme sanden, nøt solstrålene.
Gjennom halvåpne øyelokk så han hvordan Fiskeren viste Kvakk sitt nyeste hopp. Froskungen hoppet fra en liten gren ned i vannet og gjorde slike kunster at Kvakk ikke kunne slutte å le.
Alle tre vennene hadde det utrolig bra, så de nøt livet.
En dag under en av de mange lekene som den rastløse froskungen hadde funnet på, måtte de komme seg til den andre siden av innsjøen. Froskungen hoppet høyt og forsvant i vannet. Man kunne se hvordan han raskt beveget seg mot den andre siden.
Kvakk kvakket bare av overraskelse, men senket seg rolig ned på vannflaten og passerte Fiskeren med noen få kraftige padleslag, og så med list hvordan Fiskeren kom seg opp på land, pusten tung.
Wow, du er flink!
Var det eneste froskungen klarte å si.
Ja, jeg er den beste svømmeren på denne innsjøen!
Svarte andrakelen stolt.
Begge venner så med medlidenhet på hvordan Stubbesen-Bom kom seg til land, pustende og sprøytende vann overalt.
Vennene lurer på hvem som er best i vannaktiviteter. At Kvakk er den raskeste svømmeren er klart, men er det nok?
Og så foreslo den kloke froskungen:
Ja, vi må gjøre konkurransen mer variert! La oss se hvem av oss som dykker best!
Stubbesen-Bom dykket først. Hans store kropp forsvant under vannet, men etter en stund kom hodet med store nese og øyne opp igjen.
Det er nok, jeg orker ikke mer.
Kvakk dykket ned som nummer to. Det gikk lang tid, og plutselig dukket hans fine hode opp nesten midt i innsjøen. I nebbet holdt Kvakk en tare.
Nå er det min tur!
Kvakket Fiskeren over hele innsjøen og forsvant under vannet som en svale. Tiden gikk. Innsjøens overflate hadde lenge vært rolig, men det var ingen tegn til Fiskeren.
Vennene ble bekymret og løp rundt på stranden og kalte på froskungen. Det eneste de hørte var siv som raslet. Bekymringen økte. Kvakk og Stubbesen-Bom ble skikkelig redde.
Og så så de hvordan vennen deres kom opp fra vannet med et stort smil!
Hurra!!!! Jeg vant!
Ropte det over hele innsjøen! Ja — Fiskeren var best.
Så snart vennene hadde fått pusten tilbake, foreslo froskungen en ny prøve. De skulle finne ut hvem som kunne sprøyte mest vann når de hoppet i innsjøen.
Kvakk meldte seg først. Han løp opp farten, slo med vingene og falt i vannet med et stort plask.
Ikke dårlig!
Sa Fiskeren og kastet seg straks i vannet med et høyt plask.
Kvakk anerkjente innsatsen hans. Vennene diskuterte hvem som hadde sprøytet mest.
Men så ble de bare skyllet av en bølge inn i sivet: på åpningen hørtes et så kraftig brak at alle fuglene i området fløy opp.
Nå, små venner, lær av meg!
Sa Stubbesen-Bom spottende til de to våte vennene som kikket ut av sivet!
Alle tre venner var veldig fornøyd med seg selv, for hver av dem hadde vunnet i en kategori og blitt best.
Etter å ha hvilt litt fra lekene, bestemte Fiskeren, Stubbesen-Bom og Kvakk seg for å ta en tur. Fra innsjøen fløt en liten bekk, og langs den gikk vennene, og diskuterte munter de nylige eventyrene.
Og plutselig la den skarpsyntede Kvakk merke til at en veldig liten kanin fløt på en tømmerstokk i bekken. Han var så svak at han knapt holdt seg fast til en liten gren. Bekken gjorde en sving foran, så tømmerstokken ville helt sikkert velte, og kaninen ville drukne.
Uten å tenke lenge, slo Kvakk med vingene, hoppet i vannet og svømte raskt rett mot den ulykkelige kaninen. Før vennene rakk å se seg om, var kaninen allerede på land.
Alle tre begynte å spørre hva som hadde skjedd.
Den gjennomvåt og skremt kaninen fortalte sin historie.
Jeg gikk langs bekken, ble fascinert av en liten gren som fløt, og merket ikke at jeg snublet. Da jeg falt i vannet, klarte jeg å gripe tak i en gren som fløt forbi.
Fortalte kaninen mens han snøftet.
Takk! Det er så bra at du Kvakk svømmer så fort.
Sa kaninen.
Vi er veldig glad for at du ble reddet. Men vær alltid forsiktig ved vannet.
Svarte Kvakk på vegne av alle.
Vennene, som vinket med labb og vinge, fulgte kaninen som forsvant inn i buskene, og fortsatte fornøyd på turen.
Men før de rakk å gå rundt svingen i bekken, så de noe enda mer uventet.
En enorm frekk kråke sirklet rundt en stor loppeblad som var klemt mellom to store steiner. Og i den, med alle krefter klørene i kanten av bladet, telte en liten pinnsvin sine siste minutter.
Kråken, som slo med sine enorme vinger, senket seg lavere og lavere. Snart skulle det svarte beistet gripe pinnsvinungen.
Nei da!
Ropte Stubbesen-Bom. Han løp opp farten og hoppet i bekken som en bombe. Så skjedde noe utrolig.
En sky av sprøyt som steg opp i luften, skyllet kråken bort. Alt de så var hvordan den gjennomvåte kråken fløy av sted uten engang å se seg tilbake.
Og pinnsvinungen? Han ble båret av bølgen til en sikker avstand, hvor vennene møtte ham. Enda en sjel var reddet! Sånn er Stubbesen-Bom!
Eventyrene fortsatte!
Vennene, som diskuterte flodhestungens kunster, gikk til slutten av sin reise: et stort tre som en gang hadde falt i vannet, og på det stedet hadde det dannet seg en stor og dyp stryk.
Men da de kom til treet, så de en liten ekorn. Hun gråt høyt mens hun holdt fast på en liten pakke.
Hva er det som har skjedd?
Spurte vennene samtidig.
Jeg mistet nøkkelen min. Min nøkkel til min lille kiste som jeg har i mitt tre.
Svarte ekornen gjennom tårer.
I kisten har jeg mine deiligste nøtter. Hva skal jeg gjøre? Alt er tapt!
Hvordan mistet du den?
Jeg lekte ved treet og så en liten kongle ved vannet. Jeg ville hente den, men pakken min åpnet seg, og nøkkelen falt rett i vannet. Jeg knapt klarte å holde meg. Nå har jeg ingen nøkkel og ingen kjære nøtter.
Ekornen gråt enda høyere.
Rolig. Hvor falt nøkkelen?
Spurte Fiskeren.
Ekornen, som gråt, pekte på stedet ved treet. Det mørke vannet antydet at stryken var veldig dyp.
Froskungen hoppet høyt og dykket ned som en stearinlys. Alle så på, og ekornen ble helt målløs.
Bare grenene på treet, som raslet i vinden, viste at det var noen der. Alle stod stille og stirret på stedet hvor froskungen hadde dykket. Ringene spredte seg sakte, og vannflaten ble igjen speilglatt.
Hvor er vennen din?
Spurte ekornen forsiktig!
Han er her, alt blir bra.
Trøstet Stubbesen-Bom ekornen.
Alle så på hverandre og stirret igjen på vannet ved treet.
Det gikk lang tid før en liten frosk-labb dukket opp fra vannet, og i lappen holdt den nøkkelen!
Etter lappen kom froskens fornøyde ansikt med et stort smil!
Hurra!!!
Ropte alle sammen: både Stubbesen-Bom og Kvakk og ekornen.
Vennene kastet seg i armene på Fiskeren, men ekornen var først og knapt ikke klemte ham i hjel.
Det var på tide å si farvel. Ekornen gikk for å sjekke kisten sin med deilige nøtter, og vennene gikk fornøyd hjem.
Deres glede var grenseløs, for hver av dem hadde vist seg å være best. Deres evner hjalp veldig de små dyrene som var i nød. Og det er det beste — når du er nødvendig for noen og din hjelp kommer akkurat i tide.
