Høyt, høyt oppe på himmelen, på sukkerskyer, bor en lyseblå enhjørningsunge. Han trodde at han hadde den koseligste og mest delikate skyen. Den var både hjemmet hans og maten hans. Og for en godbit: skyen var sukkerspinn. Hver dag tok enhjørningsungen en liten bit til frokost, lunsj og middag. Det var mett og godt.
Enhjørningen hadde mye å gjøre: hoppe fra sky til sky, fange de fallende sukkerdråpene og synge en sang – en glad eller en trist, alt etter humøret. Livet gikk sin gang, og den blå enhjørningsungen var lykkelig.
En gang våknet han av et lite dytt. Enhjørningsungen spratt opp og så at en ny øy hadde slått seg ned ved skyen hans. Der bodde også en enhjørning, bare en rosa en. Og han hadde bestemt seg for å bo der! For en frekkhet!
Hele dagen gikk den blå enhjørningen rundt med sure miner. Idyllen hans var over! Naturligvis: man kan ikke hoppe ordentlig eller synge når noen er der. Og det er alltid et stille vitne. Verst av alt, han måtte også tåle sprellet hans.
Den rosa elsket å spille musikkinstrumenter. Og skyen hans hjalp til: nå lagde den et sukkerrør, nå en sukkerfiolin. Men det eneste naboen spilte godt på, var sukkerpianoet. Andre instrumenter gikk tungt for ham. Kort sagt, et ren mareritt!
Og da fikk den blå enhjørningen en plan. Han begynte å plage naboen: han bråkte om natten, smasket høylytt under måltidene og blåste til og med sukkerinstrumentene bort med luftstrømmer! Det kunne ikke den rosa tåle.
En morgen våknet den blå enhjørningen med et hånlig smil og tanker om nye ugjerninger, men da oppdaget han at naboskyen var borte. Han ble ikke glad, men var likevel bedrøvet. Det viste seg at det å ha nabo hadde sine fordeler. Man kunne prate eller vise nye måter å hoppe opp mellom skyene på. Tredje dagen mistet den blå matlysten, og han hadde ikke lyst til å hoppe engang.
Heldigvis hadde den rosa ikke flyttet langt. Hele tiden hadde han gjemt seg bak et skyfjell ikke langt unna. Om natten kom han tilbake. Han synes synd på den slarvete naboen sin og bestemte seg for å gi ham en ny sjanse. Og han tok ikke feil!
Den blå reagerte forbeholdent på at den rosa kom tilbake, men ble mye vennligere. Etter et par måneder begynte naboene å besøke hverandre og ble gode venner!
