Gutten Sasha likte ikke vinteren i det hele tatt. Den kalde vinden og snøen som trenger gjennom var langt mindre tiltalende for ham enn den varme høstvinden og de varme solstrålene. Sasha hadde en eldre bror Ivar og en mindre søster Tonya. De likte vinteren, det var deres favorittårstid.
Hva finner dere egentlig i denne vinteren, kulde, snø, glatt is – du blir skadet før eller siden, – sa Sasha igjen.
Åh, Sasha, Sasha, i stedet for å klage skulle du gå ut med oss, spille snøballkrig, og forstå det selv, – svarte Ivar, og tok på seg en varm lue og votter før han gikk ut.
Nei takk, jeg sitter heller hjemme! – lo Sasha.
Ivar prøvde ikke å overtale ham, og han visste at det var meningsløst. Han ville mye heller komme seg ut så fort som mulig, hvor Tonya ventet på ham.
Sasha ville selvfølgelig gå ut med bror og søster for å leke, men han kunne ikke tåle kulde. Så som alltid satt han hjemme, laget seg en stor kopp varm te og satte seg ved vinduet. Og utenfor, nede på gaten, var det allerede full snøballkrig i gang. Ivar og Tonya hadde fått selskap av andre barn fra gården, og det så ut til at de hadde det veldig morsomt. Snøfnugg falt stille, Sasha lente hodet mot glasset og drakk teen sin så rolig at han uten å merke det sovnet inn.
Da Sasha åpnet øynene, oppdaget han med overraskelse at han ikke var hjemme. Mer enn det, han var ute midt på et enormt snøfelt, og i det fjerne kunne han se høye snøporter. Sasha så seg omkring og oppdaget en liten snømann ved siden av seg. Han var veldig morsom, med øyne av sorte knapper og en gulrotnese. Og på hodet hadde han en rød balje i stedet for en hatt. Gutten studerte nøye den merkelige snøfiguren.
Hva stirrer du på? – sa snømannen plutselig.
Å, unnskyld, jeg visste ikke at du var levende. Jeg heter Sasha, – svarte gutten overrasket.
Hallo, Sasha, jeg er Snømannen, jeg er her for å vise deg verden hvor Vinterprinsessen bor, – snømannen løftet litt på balyen på hodet som tegn på hilsen.
Wow, jeg vil veldig gjerne møte henne, men for å være ærlig, jeg liker ikke vinteren, – Sasha likte ikke å lyve, så han sa sannheten til snømannen.
Hva? Det kan ikke være sant, jeg tror det ikke! – utropte snømannen, han var veldig overrasket og lei seg.
Sasha følte seg ubekvem over at han hadde gjort sin nye venn lei seg, og han forsto at det ikke var høflig å avslå et besøk i vinterlandet. Dessuten ville han veldig gjerne se en ekte prinsesse. Bror og søster ville bli misunnelige når han fortalte dem.
Ja, Snømannen, hvis jeg har såret deg, går jeg gjerne med deg til vinterverdenen. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg og hva jeg skal gjøre om vinteren, – bestemte gutten seg for å prøve å gjøre alt etter reglene.
Ikke bekymre deg, jeg hjelper deg, – snømannen ble merkbart mer munter, han var glad for å kunne hjelpe gutten.
Hvor skal vi begynne? – spurte Sasha interessert, som ikke kunne vente på å starte eventyret.
Først og fremst må vi varme deg opp, ellers får du frostskader før du når prinsessen. Om vinteren må du forberede deg godt før du går ut. Du bør ta på deg mange lag med klær, spesielt når det er så kaldt som nå, – sa snømannen med viktig stemme.
Er det virkelig nødvendig? Jeg vil se ut som en kål! – protesterte Sasha. Selv om han ikke likte kulde, ville han ikke ha hundre lag med klær på en gang.
Selvfølgelig, du vil jo nyte turen i stedet for å fryse. Se, det er enkelt: det første laget med klær skal sitte tett inntil kroppen, – snømannen stampa med foten og Sasha fikk på seg varmt termisk undertøy, – Vi bytter bomullsklær med ullklær, for bomull tar veldig lang tid å tørke hvis du blir svett under leken, og vi skal leke i vinterverdenen, – snømannen stampa igjen og under dunjakken dukket det opp en varm ullgenser.
Åh, nå er det mye varmere, takk! – Sasha var fornøyd, han følte seg endelig varm selv om han var ute.
Nå kan vi gå videre! – sa Snømannen, fornøyd med sitt arbeid.
Snømannen og Sasha gikk mot portene. Da de kom fram, så Sasha to andre snømenn som vakter. De hadde store ullvotter på hendene. De hilste gjestene, men skyndte seg ikke med å slippe dem inn.
Snømannen, hva må vi gjøre? Løse gåter eller løse oppgaver? – hvisket Sasha til sin følgesvenn.
Hva? Selvfølgelig ikke! Vi må få oss noe mat! – sa snømannen og slikket seg om munnen i forventning.
Hva? Vi må spise? Hvorfor det? – Sasha forventet ikke dette. Han likte å spise godt, og han var overrasket over hvor enkelt det var å komme inn i landet.
Før du går inn i vinterlandet, må du absolutt spise noe kaloriholdig, vet du ikke at man bruker mer energi i frost?
Det visste jeg ikke! – utropte gutten igjen, alt snømannen sa var en åpenbaring for ham.
Snømannen og Sasha nøt seg med deilige kaker med krem og bær. Etter å ha spist kaken, henvendte Sasha seg igjen til Snømannen:
Men hvor er teen? Jeg ville gjerne drikke noe varmt!
Åh, Sasha, du vet jo ingenting om vinteren. Man kan ikke drikke varme drikker før man går ut i kulden, blodkarene utvides, og det blir lettere å få underkjøling.
Wow, takk for at du advarte meg. Si meg, hvorfor har snømennene votter?
Hvorfor? I votter blir hendene mye varmere enn i hansker. De holder varmen lenger.
Så det er bra at jeg tok på meg votter! – Sasha var glad for at han i det minste hadde forutsett noe på sitt eventyr.
Endelig åpnet portene seg, og Snømannen og Sasha kom inn i vinterlandet. Høye trær sto på begge sider av veien, dekket med snøkrystaller. Fargerike lyslenker glitret overalt, og juleballer vokste på buskene akkurat som bær. Gutter, jenter, snømenn og ekorn, samt andre skogsdyr, gikk rundt i snøflokkene. Det virket merkelig for Sasha at de når de gikk spredte beina vidt, og knærne var litt bøyd. Alle gikk litt framover, og bevegde seg med små glidende skritt.
Snømannen, hvorfor går alle så merkelig?
Det er den beste måten å ikke falle på glatt is, se, det er ikke vanskelig! – snømannen begynte selv å bevege seg som alle andre rundt ham, – Det viktigste er at du ikke trer på tåspissen, men på hele sålen, så faller du ikke!
Sasha prøvde å gå med beina spredt vidt, og til å begynne med gikk det bra, men plutselig begynte han å falle og snømannen rakk så vidt å fange ham.
Sasha, ta hendene ut av lommene! Det er veldig farlig, hvis du begynner å falle, kan du ikke hjelpe deg selv, og jeg er ikke alltid i nærheten.
Takk, Snømannen, for at du ikke lot meg falle. Så hvor skal vi gå? Hvordan kommer vi til prinsessen?
Der er hennes slott, se, vi trenger bare å krysse veien!
Sasha løp over kjøreveien og rakk så vidt å stoppe før en bil.
Hva gjør du, Sasha! Er du blitt gal? Du må aldri krysse veien uten å vurdere situasjonen. For når det regner, snør og glatt is, øker stoppelengden på bilen mange ganger. Det kan virke som at bilen er langt unna, men den nærmer seg uunngåelig, og den kan ikke stoppe raskt nok. Du må la bilene som ikke stopper av seg selv passere.
Jeg trodde jeg ville rekke det. Jeg vil så gjerne se vinterprinsessen snart! La oss gå!
Du må være veldig forsiktig på steder hvor biler bremser og stopper. Selv om du rekker å komme deg over, kan små steiner eller verre – isflak – plutselig fly ut fra under hjulene. Og du vet aldri hva som skjuler seg under snø og vann. Hva hvis det er hull eller ujevnheter? Hvis sjåføren ser dem i siste øyeblikk, kan han prøve å kjøre rundt dem ved å dreie brått, og bilen kan skli.
Jeg forstår, unnskyld Snømannen, uten deg ville jeg gått helt seg vill i dette landet.
De krysset veien forsiktig og kom fram til slottet.
Nå må du gå videre alene, jeg har hjulpet deg så godt jeg kunne, lykke til med møtet med prinsessen, – sa snømannen til avskjed.
Kommer du ikke med meg?
Nei, Sasha, jeg kan ikke, jeg ville smelt inne på slottet. Men du vil bli venn med prinsessen, jeg er sikker på det.
Sasha sa farvel til snømannen og takket ham igjen. Så snart han åpnet dørene til slottet, våknet han.
Han satt ved vinduet, og nede på gaten hadde barna allerede sluttet å spille snøballkrig og bygge slott. Nå laget de morsomme snømenn. Sasha så nøye og så den samme snømannen med den røde balyen på hodet i stedet for en hatt. Og ikke langt fra ham var det to andre med varme votter. "Var det bare en drøm?" tenkte gutten trist. Men plutselig la han merke til at snømannen så ut til å vinke til ham.
Da forsto Sasha at han virkelig hadde besøkt det magiske landet, og nå visste han hvordan han skulle oppføre seg om vinteren. Han bestemte seg for at neste gang skulle han absolutt gå ut og leke med bror og søster, og han skulle ikke fortelle dem om sitt eventyr, det skulle være hans store vinterhemlighet.
