Tanker! Store pansrede kjøretøy!
Mamma, pappa og Tore gikk til krigsmuseet, og gutten studerte nøye utstillingene. På noen maskiner kunne man klatre opp, og på en fikk han lov til å sitte og styre. Men gutten likte tankene best av alt.
Pappa, se hvor stor den er! Og hvilke uvanlige hjul den har!
De kalles larvefot, – pappaen til Tore hadde tjenestegjort i militæret og visste mye om tanker.
Akkurat som insekter?
Ja, nesten. Larvefoten hjelper tanken med å kjøre selv der det ikke er veier. Larvebeltene griper tak i bakken, og kampkjøretøyet kan gå selv over skogsknoller og raviner.
Wow! Det er kult! Jeg ville gjerne styre en tank!
Vet du at en tank er veldig tung? Hva tror du den veier?
Kanskje som en elefant, eller enda mer!
Selvfølgelig mer, tanken veier som ni elefanter! Rundt 45 tonn.
Det er ikke mulig!
Jo, tenk deg hvor tungt det er å styre den. Man må lære mye for det. Kom, la oss se på annen utstyr.
Tore gikk rundt på museet med foreldrene sine lenge til, men tankene hans vendte stadig tilbake til den store vakre tanken som veier mer enn ni elefanter! Han bestemte seg fast for at når han blir stor – skal han helt sikkert styre en tank, selv om han må lære lenge.
Familien kom hjem fra museet sent. Tore løp straks til rommet sitt og lukket døren. Mamma gikk for å lage middag, og pappa gikk for å lese i stuen. Plutselig høres det et brak fra gutterommet.
Tore, er alt bra med deg? – spurte pappa.
Ja, alt er fint! – ropte Tore, men kom ikke ut av rommet.
Snart kalte mamma alle til bordet. Tore hadde ikke dårlig tid, og fra døren til barnerommet kom det stadig merkelige lyder.
Da Tore dukket opp i stuen, satt mamma og pappa allerede ved kjøkkenet.
Pappa! Kom hit, se på meg, jeg er tankist! – ropte gutten.
Pappa gikk inn i stuen... Tore, skitten og med ustridt hår, sto midt på gulvet. På hodet hadde han en grønn plastisk søppelbøtte. Han hadde laget to hull i den for øynene. Et hvitt laken var malt med farger og ble militært kamouflasje. Tore hadde bundet det rundt halsen som en kappe. Og på beina hadde han store gummistøvler fra pappa.
Ja... En tankist, det er ikke noe annet å si... – sa pappa.
Kom, jeg skal vise deg tanken min! – ropte gutten glad og tok pappa i hånden og førte ham til rommet sitt.
Pappa hadde allerede gjett hva han skulle se. Tore åpnet døren høytidelig.
Se her, jeg gjorde mitt beste! Ligner det?
Tanken hadde gutten bygget av sengen. Han hadde trukket den ut til midten av rommet. Lakanet ble til larvefot, og en moppestokk ble til kanonen. En stol sto på sengen, og Tore hoppet opp på den som på en førersete.
Til angrep! – ropte gutten og laget skyttelyder.
Ja, Tore! Man ser at du gjorde ditt beste! – sa pappa.
Da kom mamma inn i rommet. Øynene hennes ble store, hun ville si noe, men bare spredte armene.
Se, mamma! Jeg er tankist!
Jeg ser det, – svarte hun.
Det ser ut til at middag må vente. Først må tankisten og jeg rydde opp på rommet, – sa pappa og blunket til Tore.
Ja! Mamma, ikke bekymre deg, pappa og jeg rydder alt, og du kan hvile deg.
Pappa og Tore begynte ikke med en gang å rydde. Tore fortalte pappa lenge om hvordan tanken hans var konstruert. Den veide ikke mindre enn en vanlig tank. Og så klatret pappa selv inn i «kjøretøyet» og skjøt til og med fra «kanonen». Etter å ha lekt nok, ryddet de raskt opp og gikk sultne, men lykkelige, til middag.
Slik overrasket Tore foreldrene sine og ble tankist!
