Jeg skal fortelle dere en historie, og ikke en vanlig, men en sann. Om hvordan en ekte prinsesse ble født i det fjerne kongeriket Polaris, som ligger rett nord for polarsirkelen. Og hvordan hun modig beseiret den farligste og mest fryktelige dragen i hele verden. Men la oss ta det fra begynnelsen...
Kongeriket Polaris er veldig uvanlig. Det er nesten alltid vinter der. Når de første kuldeperiodene kommer fra nord, senkes Polaris ned i en lang, lang vinterlig polarnatt. Og solen skuer bare dit i noen få minutter. Men når vinteren trekker seg tilbake og snøen smelter, vekker de lyse, varme solstrålene kongeriket fra søvnen, og sommeren begynner.
Kongeriket er ganske lite, det ligger ved siden av en kald havn hvor store, vakre skip står. Men det er ikke så lett å komme inn i det, for å krysse grensen til kongeriket kan bare de som har et spesielt passdokument fra kongen.
Det var i dette uvanlige kongeriket at prinsessen ble født. Hun ble født på slutten av den sjette dagen tidlig på sommeren. Jenten ble kalt det vakre navnet Vasilissa. Sommersolen ga Vasilissa lysrødt hår og dype brune øyne. Og kinnene hennes var dekket av fregner. Fra barndommen av likte ikke Vasilissa å leke med dukker og sitte på slottet, hun var alltid interessert i å være sammen med vanlige gutter.
Naturen ga jenten utrolig intelligens og skjønnhet. Men det viktigste trekket ved prinsessen var hennes evne til alltid å oppnå det hun ønsket. Å gå fremover og ikke gi opp. Da den unge prinsessen ble litt eldre, skjønte hun at hun ikke ville bli i kongeriket. For henne ventet den helt vanlige skjebnen: å finne en prins blant mange kandidater og få en arving til tronen. Men jenten ble alltid dratt mot et annet liv.
En dag bestemte Vasilissa seg for å fortelle dronningen at hun planla å forlate Polaris. Men dronningens svar var streng:
Hvor skal du? Til det fjerne riket? Hvem venter på deg der! Du er intelligent, vakker, veloppdratt, du bør bli her og gjøre som alle før deg. Vår slekt er en slekt av herskere, ikke eventyrjegere,– dronningen kunne ikke forestille seg at den lille prinsessen ville velge en annen vei enn den som var bestemt for henne.
Jeg vil ikke bruke hele livet på slottet og aldri se hvor fantastisk verden rundt oss er! – jentens stemme var full av besluttsomhet.
Og hvem skal du bli? En tigger? En fattig? Hvor skal du gå? – moren begynte å bli sint.
Jeg skal gå til Myrkongedømmet og teste meg selv i en duel,– sa prinsessen det første som kom til henne.
Min unge datter, du forestiller deg ikke hvor farlig verden rundt oss er, hvor onde mennesker kan være, og hvor uloyal venner kan være. Og har du hørt om den store sorte dragen som bor på veien til Myrkongedømmet?
Jeg har hørt at han forfølger alle reisende som forlater sitt hjemland. Men jeg er klar til å møte ham,– jenten løy, for hun var veldig redd for å se dragen.
Jeg kan ikke tillate det. Jeg beordrer at du skal låses inne på slottet!
Og jeg skal rømme uansett, og ingenting skal stoppe meg!
Den samme natten rømte Vasilissa. Hun følte ikke sorg da hun forlot sitt hjemland, det ukjente trakk henne, og hun gikk med sikkerhet mot eventyr.
Så snart prinsessen krysset grensen til kongeriket Polaris, følte hun at store sorte øyne så rett inn i hennes hjerte. En klissete frykt oppsto inni henne: "Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva hvis jeg ikke er god nok til å duellere?". Men prinsessen var fast bestemt og det var ingen vei tilbake.
Hun måtte krysse mer enn tusen kilometer gjennom tette og mørke skoger, gjennom raske elver og endeløse felt. Jo lenger hun gikk fra hjemmet, jo oftere følte hun at noen enorm og svart fulgte etter henne. Noen ganger virket det som om hun hørte vingeslaget i nærheten, men det var bare raslingen av løv. Og frykten inni henne vokste og ble sterkere.
Hun var ikke lenger sikker på at hun kunne vinne duellen, hun visste at eventyrjegere fra hele verden kom til Myrkongedømmet for ære. Men Vasilissa trengte ikke ære, hun ville bare gjøre det hun elsket – å kjempe på slagmarken. Lenge gikk Vasilissa mot sitt mål, til hun endelig, utmattet, sliten, men ikke uten besluttsomhet, kom over et vakkert dekorert skilt: "Myrkongedømmet".
Og så kom en lang og vanskelig tid for prinsessen. Dusinvis, hundrevis, tusenvis av dueller ble arrangert i Myrkongedømmet hver dag. Vasilissa trente utholdende, hun slepte dag og natt på sine beste teknikker for å gå ut på slagmarken forberedt. Alle eventyrjegere samlet seg ved slagmarken, laget bråk og stridigheter, og bare å komme på slagmarken var stor flaks.
Vasilissa kjempet desperat, modig, hun viste all mestring hun hadde, men hun klarte ikke å vinne. Og oftere og oftere hørte hun bak seg det forferdelige raslingen av den sorte dragens vinger, følte hans blikk på seg. Det virket som om hun bare måtte snuble litt, slutte å kjempe, gi opp, dra hjem, og hun ville bli hans bytte. Men Vasilissa var mer utholdende enn mange.
Hun ga ikke opp, kjempet gjennom tårer og etter hvert nederlag reiste hun seg igjen. Hun lærte nye teknikker og metoder, men dessuten hadde hun det viktigste, det hemmelige våpenet – et skarpt sinn. Hun leste mye, hun var interessert i å studere historien om dueller og deres vinnere.
I fire år lærte Vasilissa av sine feil, noen ganger lyktes det henne å vinne, og da applauderte publikum som så kampen begeistret, kastet blomster ved hennes føtter. Men selv når en annen tusen ganger ville ha gitt opp, sagt: "Kanskje dette ikke er for meg", fortsatte Vasilissa med nye krefter å kjempe. Og gradvis skjønte hun at den sorte dragen som hadde skremt henne hele tiden, siden hun forlot hjemmet, trakk seg tilbake.
Selvfølgelig hørte hun noen ganger fortsatt hans kolde hvisking, men jo mer hun trente og leste, jo stille ble han. Og Vasilissa fant også ekte venner i Myrkongedømmet. Den høye, tynne Senich fra det røde kongeriket, den elegante prinsessen Lizetta, som kom fra fjelltopper, den bitende, men gode og lojale hunden Chubik, den vise, storblikket prins Klocheckij, med en fortryllende stemme, den morsomme Tyfiack, hvis favorittmat var kondensert melk, den brummende gamle mannen Grish Grishch, og den vakre dronningen Punja.
Det var nettopp kraften av vennskap som ikke lot Vasilissa gi opp. Venner verdsatte hennes talent, støttet henne på slagmarken, ofte trente de sammen, det var også krangler, men de ble forent av en ting – ønsket om å arbeide med seg selv og bli bedre i sitt elskede håndverk.
I det femte året med utholdende trening begynte Vasilissa endelig å vinne oftere og oftere. Alle i Myrkongedømmet kjente allerede til hennes talent og møtte henne begeistret på slagmarken. Og selve prinsessen hadde endret seg veldig. Det var som om det var en helt annen sterk, modig, uavhengig jente. Og når det var på tide å gå videre, forlate Myrkongedømmet, gå til et nytt nivå av dueller, var Vasilissa sikker på at alt ville gå bra.
Og det nye kongeriket hun skulle reise til skremt henne ikke i det hele tatt. Hun klarte å gjøre det som ikke lyktes mange, selv noen av hennes venner – hun beseiret den klissete sorte dragen som hvisket ubehagelige ord til henne, som fylte henne med usikkerhet. Hun beseiret sin frykt for nederlag og kom ut av hans makt.
Kom ut av komfortsonen. Og nå var alle dørene i den enorme verden åpne for henne, og hun går fremover, uten å stoppe for noe!
