Det var en gang moldvarer. Små, i varme, glatte pelskåper.
Under jorden hadde de et hjem ― et hull, og også et forråd og tunneler ― underjordiske ganger som man kunne gå gjennom fra hullet i alle retninger.
Mamma Moldvarmammaen sniffet og tenkte: «Våren! Året har gått. Snart kommer sommeren, og vi begynner å komme opp på overflaten, nyte frisk luft og solstråler. Jeg skal vise barna hvor morsomt det er der! Så kommer høsten og igjen vinteren: kulde, snø. Vi skal igjen gå dypt ned under jorden og sitte i det myke hullet, foret med mose og gress».
I dag er det trettien dager siden dere ble født, ― sa mamma Moldvarmammaen til sine fem små barn. ― Det er på tide å vise dere veien opp, til jorden. Vi skal grave en tunnel dit. Vi skal puste frisk vårluft, kjenne våren. Vi skal prøve frisk vitaminrik gress. Og våre lagre av ormer er nesten tomme.
Hva er våren? ― spurte ett lite barn.
Våren er når det er varmt, solstråler varmer jorden og alt rundt oss ― også moldvarene. Om våren våkner naturen, og ulike insekter kommer ut av dvale: ormer, biller, maur. Det er maten vår. Grønt gress dukker opp ― også en herlig delikatesse, ― forklarte moren. ― Nå, nok snakk. Til arbeidet! Vi skal grave en tunnel i denne retningen. Grav, vær ikke late!
Hele familien arbeidet flittig sammen, og gravde seg nærmere og nærmere vårsolen.
Om en stund vil dere, barn, forlate hjemmet, ― fortsatte Moldvarmammaen. ― Dere skal gå sin egen vei og bygge nye tunneler og hull. Så lær hvordan man gjør det!
Mamma, jorden er kald, ― klaget den lille datteren.
Det er ingenting. Snart skal solen varme den, og den blir varm.
Hva er solen?
Selv om jeg ser dårlig, ― svarte mamma Moldvarmammaen, ― så så jeg det: den er stor, rund, og fra den kommer varme lange stråler.
Hva er stråler? ― spurte enda ett lite barn.
Når vi kommer opp på overflaten, skal dere forstå hva det er.
Endelig stakk moldvarfamilien hodene sine opp fra jorden.
Hvor varmt! Hvor uvanlig det lukter! ― utropte datteren. ― Mamma, fortell oss et eventyr om hvordan Tommeliten nesten giftet seg med vår onkel Moldvar og hvordan en fugl stjal henne.
Jeg har fortalt dere det hundre ganger.
Ja, fortell det igjen, ― ba barna i kor.
Greit, jeg skal fortelle. Legg dere på jorden og vend belliene opp. La solen varme dere, mens jeg forteller eventyret.
Og Moldvarmammaen begynte stille: «Da onkel Moldvar var på besøk hos tante Markmusken ― markmusen ― så han en liten jente. Nei, det stemmer ikke. Han så henne ikke, han hørte henne. Han var jo blind. Hun sang høyt og vakkert en munter sang. Moldvaren likte det veldig godt, og han begynte å besøke Markmusken hver uke.
Onkel Moldvar hadde aldri vært gift og hadde ingen barn. Han ville ta den lille sangersken til kone.
Vil du gifte deg med meg, Tommeliten? Jeg skal gi deg en pelskåpe akkurat som min. Den har ligget i en kiste i mange år. Det ser ut til at den venter på deg. Selv om jeg er blind og ikke ser deg, fortalte tante meg hvor tynn og vakker du er. Jeg hører stemmen din, den er så klar. Vi skal bo sammen. Markmusken sier at du spiser lite ― bare halvparten av et hvetefrø. Så mine lagre skal holde lenge. Du skal fortelle meg eventyr, synge sanger og holde huset rent. Jeg skal gi deg mat. Vil du være min kone?
Hun er enig, ― svarte Markmusken. ― Men hun skal forberede en medgift: sy en hvit kjole.
Og nå inviterer jeg dere på besøk, jeg skal vise dere mitt hjem.
Tommeliten svarte ikke noe og fulgte taust etter musen.
De gikk gjennom den underjordiske tunnelen, og kom til moldvaren. Jenten likte det veldig godt hos onkelen. Han hadde et stort hus, kister fulle av pelskåper, og forråd fullt av mat. Tommeliten begynte å sy seg en kjole og forberede seg til bryllupet.
Hun sydde hele dagene, og om kvelden gikk hun ut av musehullet for å se på solen og himmelen.
Bryllupsdagen kom. Onkel Moldvar kom med venner for å hente bruden og tok med seg mange gaver. Tante sa at Tommeliten var veldig vakker: i en hvit lang kjole og en fluffig hvit slør.
Før bryllupet ville bruden se på solen og puste frisk luft. For hun skulle bo i det underjordiske huset hele vinteren.
Tommeliten gikk opp, så vakker hun var, og begynte å synge en munter sang. Plutselig fløy en fugl forbi, grep henne og fløy langt, langt bort, og bare tante Markmusken så henne. Og slik ble det at onkel Moldvar aldri giftet seg, og han levde resten av livet alene».
Hvorfor fant han ikke en annen brud? ― spurte sønnen.
Mange moldvarer vil ikke gifte seg og lever som eremitter, ― svarte mamma Moldvarmammaen og spredte labbene. ― Vi har varmet oss på solen, nå er det tid for lunsj. Se, jordormene har kommet ut, ta dem fort før de gjemmer seg!
De små moldvarene spiste lunsj og begynte å forberede seg til å gå hjem. En etter en kravlet de sakte inn i sitt hull.
